Vis undermeny

Sør-Amerika 2012 - Rio Manso

Rio Manso-området; Cholita, Carrileufu og Rio Rivadavia


Skrevet av Gorm Bjercke



Rio Manso - området


Du behøver ikke dra langt syd for Barlioche før det bys på det meste en fluefisker kan ønske seg. På de 13 milene rett til El Bolson dro jeg forbi et av perlene i området, Rio Manso, og tenkte da at hit skal jeg tilbake og få med det på vegen. Ikke sikkert det vil seg slik på vegen hjem. Rio Manso er en elv, men i virkeligheten et stort elveområde som får vannet fra Monte Toronador, en hvit, lysende iskledd pyramide på 3480 m som naturligvis preger hele området.

Breene tilfører masse vann til alle kanter, og det vassdraget som ligger på sør-østsiden kalles med et fellesnavn Rio Manso, som også er navnet på den største elven. Og nesten øverst en "berømt" liten sjø, Lago Hess, som jeg hadde satt som mål. Ikke meget besøkt, meget vanskelig tilgjengelig ifølge min fluefisker-bok, og med endel ganske store rugger. Området er absolutt verd et besøk. Kjør mot Villa Mascardi - her et bilde fra Ruta 40 rett syd for veikrysset, sett nodover mot Bariloche.
 
 ch (11)

Hovedveien R-40 er slik. Meget bra, nesten ikke trafikk, og du kommer fort frem. Ta av vestover på Ruta 81 ved Villa Mascardi - grusvei. 50 peso i bompenger. Lukk ventilasjonssystemet i bilen, og vindu opp når du møter noen. Støvlaget blir fort merkbart også inne i bilen. Naturen er vakker. Du kjører langs vassdrag som er ca 600-700 moh, men veien går mellom 600 og 1000 moh. Ofte langs elven (Rio Manso), men vegetasjon er så tett, og guideboka sier at det er umulig å få noe meningsfylt fiske her uten båt, så jeg stoppet ikke underveis. Du kan, og elven er vadbar på en god del steder, så velbekomme, men pass på vadreren for torner! Du må ikke nødvendigvis rase helt til topps slik jeg hadde bestemt meg for.

Ved vestenden av Lago Moscos er det "litt sivilisasjon". Gode flue-og generelle fiskemuligheter rundt boccaen (oset), og muligheter for båtleie etc. En flott campingplass, med alle fasiliteter midt i fiske- og fjellheimen. En perle for deg som camper. 40 peso for teltplas over natten og 2 peso for å bruke dusj/do. I det hele tatt er det MEGET godt tilrettelagt for campere alle steder jeg har vært her nede. Renhold er forbausende bra. Jer har brukt endel campingtoaletter her nede nå. Ennå ikke sett papir flyte eller merker av ekskrementer eller urin. Alle har vært rene og velholdte. Kan m.a.o. ikke sammenlignes med det å stoppe langs veien mange steder i Norge. Resepsjoner er hjelpsopmme, og teltplassene er godt forberedt som oftest med eget grillsted/bålplass med oppsatt grill. Ved finnes overalt rundt deg, det er bare å forsyne seg. For meg kom et overraskelsesskilt om at veien videre til Lago Hess var enveiskjørt MOT meg frem til kl 14.00 (for smal og dårlig).Dvs det ble lunch og siesta-time. Man har god tid her nede, og må være forberedt på overraskelser. Men her ville det være bra nok for de fleste - bare å ta stangen og rusle nedover elven fra boccabroen jeg står på..

Lago Hess sin bocca ble neste stopp. Ny liten sivilisasjon. Denne gang politi/militære. Med jeve mellomrom langs alle veier blir man skiltet om at nå er det politikontroll, så senk farten og stopp på signal. Litt uklart for en reisende som meg hva de egentlig gjør, men det er ikke tvil om at "dette setter folket i arbeid". For militærleire - store leire, og politistasjoner, det finner du overalt her nede i denne delen av Argentina. En god ting er at de er tilgjengeglige og hjelpsomme på de mest uveisomme steder- og særlig langs grensen til Chile. Og det er dessverre ikke bare smil og glede når grensevakter møtes. Naboskapet er ikke som mellom Norge og Sverige! Men godt organisert er nasjonalparkene. Med informasjon og fasiliteter som vi har meget å lære av. Her fra Boccaen og nordover mot innoset av Hess, Rio Fonck. Det var dit jeg hadde tenkt meg. Utilgjengelig" sa guideboka. 950m fra nærmeste sted på vegen opp mot Lago Fonck og ned til rio Fonck sa GPS'en. Hva med å gå nedover fra Hess-oset istedet?:

Ser flott ut, litt vanskelig å få til kast pga kratt langs bredden, og for dyp til å vades. Men du verden så flott. Det går jo an å bare "svinge flua ut"! Og her er det ikke mange konkurrenter om plassen. Men Rio Fonck vant. Det er gøy å prøve. Livet skal ikke være "slagen landevei lenger"! Er man blitt pensjonist/67 går det fort nedoverbakke, og ting må gjøres mens man enda kan. Så jeg tok av veien opp mot Lago Fonck: - og når GPS'en sier at du nærmer deg stedet med de 950 metrene - korteste avstand, se etter dyretråkk i riktig retning. For vegetasjonen er meget variert/rikholdig her, og ville gledet enhver naturforsker. Særlig gjorde kombinasjonen av bambus og nypetorn det spesielt tett nede ved bakken. Nå skulle den nye Sonic glidelåsvaderen til Redington få prøvet seg! Her et lite inntrykk av stien jeg fant - og der kameraet gled ut av lommen og lå på bakken da jeg omsider fant tilbake 4 timer senere!

F....heller! Men det er vel slik at "evig eies....".
I alle fall var turen helt jæv.... Ville aldri funnet frem uten GPS. Det er så tett vegetasjon, selv i 700-800 m høyde at du ser ikke mer enn et par meter frem. Glem menneskelagde stier, de finnes ikke. Bruk dyretråkk, her antagelig villsvin- og hjorteveier selv om jeg ikke så noen dyr. Brukte vel 1 time i 25 graders varme i vadere på de 950 meterene - og kom frem til en Rio Fonck som var ca 10 m bred, sakteflytende, krystallklar, og med frodig bunnvegetasjon -- og masse stor fisk. Midt på dagen, nesten vindstille, bare en varm bris og ikke en lyd bortsett fra noen eksotiske fugleskrik. Og et antall svære fisk som bare sto og "sturet" og ventet på kveldsmat! For et syn. Og det var da jeg fant ut at kameraet ihvertfall ikke var sammen med meg - og hadde falt ut av lomma underveis!!!!(Måtte ha vært da jeg tok bilde ved inngang til stien!) Og nå som jeg virkelig var på et usedvanlig sted, og skulle hatt det! Vel... Nok et lite aber: ingen steder var det muligheter for å kaste. Til det var skogen altfor tett. Men hvis jeg sto på den trestammen som hang utover elven og fikk slengt tørrflua (til Tor Nedkvitne) bortover dit - da..? Og det gikk! Flua fløt stille nedover mot en overhenglende busk, og den har et stort hvitt ryggskjold så den er utmerket å følge i tillegg til at den flyter flott. Og så, stille "Sluuuurp..", så satt'n! Knarr-lyden fra Saracione-snellen lød som et stenras i "tropestillheten" - og her ble det en helt upassende/malplassert "bråkelyd" .. Fisken raste ut og hoppet "himmelhøyt". Blank - og STOR! Oi, og jeg som bare hadde en 4'er fortom! Hjertebank. Det er jo dette som er det det dreier seg om....  Slapp imilertid å tenke mye på det; fisken inn under og gjennom en stor bunngress-bundt, rett under meg. Så den helt klart og nær - ut på andre siden av gresset, og snapp... så var det ikke tale om 4 eller 2'er. Den ville røket fortommen i alle fall. Men jeg hadde fått kjenne nappet, og oppleve utraset. Kanskje det ble bedre langs bredden lengre ned? Gjennom mer urskog. Marginalt, men her var det til gjengjeld masse nedfalne trær i elven, så fisket ville fått samme resultat som lengre opp. En flott odde ytterst der Fonck renner ut i Hess, men odden var avskåret av en gjørmebekk. Prøvet å forsere, men gjørma var for dyp. Prøvde å finne noen stokker, men gav opp. Guide-boka hadde rett. Her var ufiskbart - men det er nå utprøvet. Og stedet, med napp samt utras ER opplevet! For deg som har båt en gang. Prøv. Det er helt sikkert verd turen.

Frem med GPS'en, og pga avmerkede vegpunkter underveis ble tilbakevegen ikke mer komplisert enn tilvegen - GPS'en avtegner hvor du går, viser deg "stien" du gikk, samt går, og med et par meters nøyaktighet. Hvis jeg ikke har sagt det før, invester i en slik om du skal i utmark på egen hånd! Når sola står nær rett opp og du nesten ikke ser den pga krattskog er det ikke enkelt å navigere uten. Og ved bilen lå kameraet! Ingen andre på disse kanter. Tror kanskje på dagevis... Det er lyst realtivt lenge. Så tilbake ved bilen kl 18.30 er solen fremdeles høyt på himmelen. Kan nå campingplassen rett før Rio Manso går inn i juvene ned mot lago Steffen. Det skal være noen sværinger der nede. Det tok bare 25 min, og klok av skade (for smått utstyr, med 4'er stang og tippet i Fonck), rigget jeg #5'ern og 3'er tippet med en red butt 8'er. Rett ut her, nede ved campingplass "Cascada los Alerces: akkurat før Rio Manso fosvinner ned i meget ugjestmilde stryk. Blås i Lago Hess. Dra hit! - Og bang! Der satt'n. Det var som å få laks i Lærdal i gamle dager. Lina, og det som føltes som 100m backing raste ut. Sikkert 5 kg ++. Frem og tilbake. Stor sølvkropp, høyt opp i lufta som en liten regnbue og ned med et skikkelig plask. Og høylytt applaus fra tre campingturister som hadde tatt turen ned. Ta tiden til hjelp og la'n gå sier de erfarne gutta. Så slik ble det. Men den ble ikke trett.
Og så gikk det som det dessverre ofte går med oss som ikke er perfekte fiskere. Sværingen kom på gærne siden av en trestamme ved andre bredden, og jeg hadde ikke sjans til å forhindre det - og så ble det med drømmen om nesten å ha tatt troféfisken... Annen gang i dag. Men det er ikke det å absolutt skulle ha den opp som er tingen. Spenningen ved utstyrs- og fluevalg og kasting mot et spesielt sted hvor du tror den kan være, og så klaffer det. Så sitter'n. Det er noe det!

De 15 milene tilbake til El Bolson gikk som en røyk. De fleste Argentinere som ferdes her er kanskje ikke vant til grusveier? De kjører stort sett i 20 km/t. Og det var 6 mil ned til hovedveien. Enten det, eller så er de opptatt av at det ikke skal støve så meget. Men det er faktisk ikke så lenge siden tiden min i militærpolitiet (!- bare 50 år...), da vi fant ut at det ristet langt mindre i jeepen om du kjørte fort enn sakte, og så ble det mindre støv foran i bilen! Og Fiat'en her, den går som en "kule"...! Tilbake i El Bolson var det fred og ro. Mørket hadde senket seg; det luktet Asado - stekt kjøtt på spidd foran åpne varme - over hele byen, og etter en rask tur innom La Empleada for kort skifte, så bar det ut på by'n. Paret ved siden oppfattet av en eller annnen grunn raskt at jeg ikke var lokal ..kan det muligens være min aksent?:-). Og jeg hadde bestilt en hel flaske meget god vin (hele 98 pesos - nest dyrest på listen, etter anbefaling fra "sjefen"). Syntes jeg fortjente det etter dagens opplevelser. Det var altfor mye for meg etter en dag uten noe annet enn en flaske vann og en ostebit + noen kjeks jeg hadde i sekken. Så jeg tilbød de to ved nabobordet et glass hver. Og så viste det seg at fru Angelina hadde sin master i biologi fra Toronto, og at han var fluefisker på sin hals. Begge ca. 50 - og de var herfra! Han snakket (desverre!) ikke engelsk, og fru Angelina (yep!) hadde ikke snakket ordentlig engelsk på "evigheter". Hun hadde vært med på alle hans fluefisketurer i egenskap av bio-forsker, kunne alle elver og vassdrag "på rams", og jeg fikk dem nedtegnet på servietter og kartbiter "en masse". Hun visste også utmerket godt hva gyrodactulus salaris (vår lakselus) var! Det ble en "stor aften" for henne og meg! Er helt sikker på at han er enig i det! Så videre til La Cholita.

Fra El Bolson er det en drøy times tur til Cholita. Dro først til Villa La Ravidavia som er "viden kjent" for sin vakre natur samt elvetilgang til rio Cholita før den renner ut i lago Ravidadvia. Var innom stedet, men der var der for "flott" for vårt Nordiske budsjett (før vi har fått evt. stipend!). Skal du ha med deg en "kjempetur på en superplass i området"; ta inn på Ruca Kitai i Villa lago Rivadavia - informes@rucakitai.com.ar. Du betaler ca 600 peso + pr døgn (x 1.4) pro pers , mulig rabatt for lengre opphold. Men du får "full pakke!" "På elven", badstu med påfølgende opholdsrom i lenestol med panoramavinduer mot elven, rom m/alle faciliteter etc. Etter en omvisning ble jeg invitert til middag av verten, en psykiater fra Buenos Aries, men "perhaps una otra vez"... alternativ var stedets campingplass, men det var heller ikke midt i blinken for en "halv-sofistikert pensjonist". Riktignok bare 70 peso (x 1,4) pr natt, men inni var det ikke ryddet på en stund... Men dra til Cholita. Det kan jeg si nå når jeg er kommet litt lenger på turen, og har sett litt mer å sammenligne med. Dra innom turistkontoret og få tak i Rachel. Hun er stedets leder for turist-ting ( for det er et litt lite sted til å være by):
traff henne i en kolonialforretning. Jeg var litt oppgitt over at alt var stengt i siesta-tiden, som stort sett er mellom 13.30 og 17.30 - da den andre ikke-ekspederende personen viste seg å være Rachel (turistsjefen). Hun formidlet raskt at jeg (akk, igjen...) var for sent ute; dagen i forvegen hadde Cholita avsluttet sin årlige "Asado-fiesta" - kjøtt-på-grillspyd-over -åpen-ild-festival. Som Rachel sa (på sitt langsomt-og-tydelige-spansk (- dette til Hermann)): "Gorm, vi er stor sett 600 hundre sjeler her, og nå har vi servert 6.000 asadoer i løpet av 2 døgn. Vi har gjort en kjempejobb! Du skulle vært her! - Men jeg blir 50 den 19 februar. Da blir det fest hjemme hos meg. Jeg vil at du skal komme. Du kan ta det igjen da!". -- Så stikk innom Rachel! Det gjør jeg 19. feb! Og Racehl visste at her kunne man bo:

- en herlig eldre dame, Lillan, tok meg imot. Skal noen av dere til Cholita noen gang; kjør gjennom stedet, ut av Cholita 1 km mot sør finner dere hosteleria El TresBon - og fru Lilian. En virkelig elskelig eldre dame. Kansjke et rart uttrykk det. Men her passer det. Ta inn der! Marco Jâger, fiskeguide i hele sitt liv, eier stedet og vet alt om denne delen av Patagonia. Hos ham var det bare en annen gjest; Joe, en proff/ flyfisher-rep fra Seattle - og det viste seg, som mange av dere vet, at "vår fluefisker-verden" er ganske liten. Han var rep for Spirit River fluebindeutstyr (som vi er distributør for i Norge), og for Winston fluestenger som vi også har hatt forbindelse med i all "vår tid", samt kjente personlig Mark i Anglers Bookshop (Oregon). Så vi to hadde en masse felles kjente... og følgelig ble jeg invitert til middag. Slikt er bra for oss ignorante langveisfarende...!
Og derfor bar det neste morgen til Lago Cholita og fiske nedover i rio Cholita. Fant ut at jeg kjørte helt til topps - så langt jeg kunne komme - og så fiske meg nedover. Nydelig vær. Det er det stort sett hver dag. Dalen er ca 700 moh, så solen er absolutt varm, men i skyggen er det kjølig, i hvertfall før 12.00 er det ca 10 grader mindre i skygge enn i solen, dvs ca 20 i sol og 10 skygge. Og fordi det nesten alltid er en liten bris her nede er det bra å ha med en jakke. Grusveg hele vegen. Tid er et rart begrep her nede. Til å begynne med tok jeg tiden på ting. Gjør ikke det nå lenger. Ting tar den tiden det tar... "Bussen kommer når den kommer" som mine venner i Kerala, India, pleide å si. Men det tok vel en halvtimes tid før jeg kom hit... ....da gikk det ikke lenger. Bilen og jeg hadde forsert endel små-elver som jeg tenkte jeg ville "klare", men denne var for stor for meg. Så "vi" dro tilbake, forbi camping-leiren, og startet fisket rett nedenfor. Jeg kommer tilbake til dette med campingleire her i denn edelen av Argentina. Det er supre fasiliteter. Faktisk vel så bra som å bo på hosteleriare/hoteller - og mye rimeligere. Cholita var bra å fiske; både for meg, fluekastingen, og fiskelykken... Ikke store, ca 500 gr +/-, men mange...

Det er ikke mange steder langs elven du kan stå ved bredden å kaste, men det kan vades mange steder. Av og til blir det for dypt, og da er det klundrete å finne steder å klater opp. Derfor er det lett å miste eller glemme ting når man er "i farten" og må kravle seg opp på en bredd fordi elven er iferd med "å ta en". Særlig i slikt torneterrenge som det er her. Håven var plutselig ikke der når jeg trenget den . Hvor kunne den være? Inn i bilen og tilbake til der jeg hadde stoppet underveis -- og der Og det var her jeg kom - i god fart - rundt en sving og møtte dette...