Vis undermeny

Montana etter Ørret 2010

I Montana/Rocky Mountians etter ørret.

Skrevet av Svein Røbergshagen

I Montana:
Jon-Erlend Sundnes, Morten Sundkøien,  Joachim Nirmaier, Kjell Olav Kordal og Svein Røbergshagen.
 





I Montana i slutten avseptember skifter fiskeforholdene like hyppig som været. Den ene dagen snøbyger, daglange klekkinger og en vakfest uten like. Den neste tropevarme, storm i vindkastene og verken insekter eller fisk å se i overflaten.

Kveld Missourie

Åpningsdagen på Bighorn var av det siste slaget. Vinden presset på fra slettelandet i nørdøst med den eneste fordel å kjølne solvarmen fra en himmel så stor og knallblå den bare kan bli i Montana. Med andre ord elendige forhold. I tillegg snudde vannlagene i reservoaret som elva renner ut av. Dette skjer en periode hver høst når temperaturen faller. Effekten på elva er åpenbar. Vannet blir farget, sikten liten og det hjelper lite at det klekker døgnfluer. Fisken blir stående desorientert på bunnen. Men får man en knyttneve i trynet etter 24 timers flyreise er det ikke annet å gjøre enn å reise seg. Vi har to ukers fiske foran oss og brukte dagen på Bighorn til plan B: nymfefiske av det tunge slaget. Nappindikator på størrelse med epler, et splitthaggel på fortommen og to nymfer i enden, den første stor, den andre knøttliten. De fleste forstår at dette er en utrivelig rigg å håndtere, men det ga fisk. Vi ble etter hvert riktig så gode til å bedømme både blyvekt og avstander mellom riggens enkelte deler under skiftende dybdeforhold. Regnbuer og brunørreter fra fra en halv til halvannen kilo kunne ikke motstå den vesle nymfa som rullet langs bunnen men lot seg ikke alltid lande.Hissige utras endte ofte i bunngress eller klaser av gress som driver med strømmen. Det hele var vanskelig.

Vi forlot en av verdens beste ørretelver etter en dags fiske med håp om endrede forhold mot slutten av turen og styrte bilene mot Yellowstone nasjonalpark. Fra flatlandet langs Bighorn steg veien til to tusen meters høyde og en tilsynelatende endeløs villmark. Bison og hjort beitet bedagelig i veikanten når vi svingte av til Slough Creek omtrent midt i parken og elva rant i lange svinger på en stor gresslette. Og det var hopperføre i solvarmen.

Gresshopper av alle størrelser og farger kavet rundt i enga, mer enn mange nok til at flere havnet i vannet. Gresshoppeimitasjoner gav uttelling, klasket i vannet med bevisst uvørne kast, helst mot undergravde bredder og markerte dyprenner. Fisken tok både hissig og kontrollert, aldri forutsigbar i taket.  Jon-Erlend landet en tokilos regnbue under ville hyl rundt neste sving for oss andre. Da var vinden løyet, sola stod lavt og ørreten var gått over til å sippvake på smådøgnfluer, rundt krok 20.

Cuttthrout er det selvfølgelige navnet på en av de ”innfødte” edelfiskene i Montana og Yellowstone River byr på en spsiellt god bestand av arten. Torsdag var i sin helhet viet jakt på denne vakre fisken som nok kan regnes som både enklere å få og mindre av en fighter enn sine edle slektninger.Utstyrt med tips fra lokale guider om gjeldene hot spots (Yellowstone er en lang elv), begav vi oss på vandring langs elva med svovellukt rivende i nesa. I det litt roligere vannet inn mot bakevjer eller bak større steiner stod cutthroaten tallrik og bitevillig, helst på små nymfer under en tørrflue som nappindikator. Det denne fisken taper i kamplyst tar den igjen i skjønnhet: to rødorange striper under kjeven, en småprikket kropp helt til halen og en gyllen kroppsfarge. Vakkert.
Neste stopp: Madison River

Madison River renner fra Yellowstone nasjonalpark, gjennom Hebgen Lake og Earth Quake Lake før elva når den vide og vakre Madison Valley. Elva nedstrøms kalles ”a fifty mile long riffle”, og for nordmenn vant til rullevak på Hemsilaglide var det uvant å plukke ørret i kvadratmeterstore lommer i hardstrømmen. Elva hadde gått med tre ganger mer vann enn normalt grunnet problemer med lukene på Hebgen, men var nå kjørt raskt ned til normalvannstand. Vi håpet å få en vårfluesverming i kveldinga men det ble med blindfiske og noe mer moderat fangstrate enn hva vi kan forvente i Madison.

Vi skyldte selvfølgelig på rask vannstandsendring og søkte råd hos den mest oppegående fluesjappa i Ennis. Hva med Pointdexter Slough, Beverhead eller …..? ”Forget about it. Do you want to catch fish, go to Bear Trap Canyon on the Madison. Watch out for the rattle snakes” Tips fra lokale bør aldri underkjennes og etter en times gange i 30 pluss i bunnen av en en stadig trangere canyoen kom vi til en storsteinet elvestrekning med åpenbart potensiale.

Her greide vi å lugge opp en anseelig mengde regnbuer av mellomformat og konstaterte at alle i bransjen har sin egen agenda. De lokale butikkene vil holde fiskerne i sitt område men vi valgte å trosse velmente råd og dro til Twin Bridges og Beaverhead River, elva som sies å huse en tokilos for hver syvende meter.

Elva fiskes vanligvis med tunge nymferigger fra båt, men var nå av ukjente årsaker redusert til en stilleflytende spring creek-liknende elv fra Clark Canyon Reservoier, for grunn til å floate, full av grønnsaker og med mye av fisken konsentrert i de dypeste poolene. Fra høye bredder kunne vi se ørretene cruise langs bunnen, av og til i hissige utfall mot driftende føde. Kom vi ned i hullene med tung nymfe, altså et par meter dypt, ble vi rikelig belønnet med brunørret og en og annen regnbue. Fisken var langtfra kresen. Flashnymfer med gullhode på tolverkrok gjorde susen inntil vi fikk nok av nymferigger og vandret elva på jakt etter vak. Og vake gjorde det. Små comparaduns på 18-krok tok sipvakende ørreter i dyprenna langs breddene. Vi hadde det meste av elva for oss selv og endte opp med et hundretalls ørreter til sammen. Dette var Montana på sitt beste

I Twin Bridges ligger stangprodusenten Winston og Sweetgrass Rod Company. Sweetgrass er ”utbrytere” fra Winston, dannet av blant andre splitcane-legenden Glen Bracket og Jerry Kustich. I verkstedet til Sweetgrass jobber også nordmannen Thomas Simarud som læling i bygging av splitcanestenger. Der skal han i to år lære byggekunstens mange finesser av de store gutta.Til det er ikke annet å si enn at Thomas har skutt gullfuglen.

Vi hadde et usedvanlig hyggelig møte med Thomas og kolleger, vi prøvekastet canestenger i elva rett utenfor, drakk øl ut i de små timer og overnattet blant bambusstøv og halvferdige stenger i verkstedet. Canefeberen fikk herje fritt og tre av gutta lot seg så til de grader frelse at stenger ble bestilt over en lav sko med atten måneders ventetid. Takk Thomas. Uforglemmelig!

At Missourie River kalles ”The Mighty Mo” må vi anta skyldes størrelsen. På den mest interessante strekningen fiskemessig sett, melom Wolf Creek og Craig, flyter elva hundre meter bred i slake svinger og virker nesten for mektig for en skarve nifots stang. Men størrelsen bedrar. Missourie er en tailwater-elv, den kommer ut av en demning rett oppstrøms Wolf Creek og har stabil vannføring som sikrer et usedvanlig rikt insektsliv. Bunnen er for enstor del dekket med gress, elva er sjelden skikkelig dyp og det er ikke noe problem å vade seg ut for å fiske inn mot land der fisken har en hang til å stå-ofte på svært grunt vann.

Høsten er tid for Trico, en art tilsvarende vår Caenis, altså knøttliten. Trico klekker og faller som spinnere i løpet av et halvt døgn og det i mengder som kan skremme vannet av en imitasjonsfisker. Også på Missourie var vi forfulgt av godvær, for så vidt en fordel med tanke på Trico. Svermene samlet seg som skypumper langs land kort tid etter at sola stod opp og da var vi på elva. Når vinden holdt seg i sjakk hadde vi flere morgener med strålende fiske. Overflaten var dekket av et teppe av spinnere, og løsningen for å få fisken til å ta våre fluer var en spinnerimitasjon som opphenger under en lett synlig mikrotørrflue. Spinneren måtte synke. Det tok noen kast for å få fiskens oppmerksomhet blant all naturlig føde, men tålmodighet ble belønnet med illsinte regnbuer som var mer i lufta enn i vannet. Mange fighter endte med at fisken borret seg ned i bunngress og det hele var game over, men takene var mange nok til at vi ikke så sjelden fikk fisken i hoven, gjerne med en kilo gress på fortommen.

Dagene var brennhete, klekkingene avtok med varmen utover dagen og da var det nymfe som gjaldt. Morten var en kløpper med nappindikator og nymfe. Så han et sporadisk vak, ble en eller to relativt store nymfer plassert godt oppstrøms fisken, fikk drive rett mot vakstedet og voila, indikatoren forsvant. Jon Erlend gav aldri opp mikrofluene. I daglange fiskeøkter bare avbrutt av korte røykepauser, støvsuget han landnære områder for ørret og regnbue. Joachim tok det hele mer bedagelig, men viste at det var fullt mulig å stå i joggesko og shorts på land, med en duggfrisk Corona ved siden av, og hanke inn kilosregnbuer i sakteflytende bakevjer. Kjell Olav og undertegnede holdt oss til den gyldne middelvei, litt nymfe, litt tørrflue og litt....øl, men alltid iført vadebukser. På kveldene var overflaten igjen dekket av døgnfluer, vakingen fortsatte til mørket kom og selv da var det vanskelig å forlate elva. Fiskene som cruiset som grå skygger over undervannsvegetasjonen var så altfor mange og så altfor store.

Dagene på Missourie gikk altfor fort. Variasjonen i metoder og fluer gav rom for å kunne dyrke de fleste preferanser og The Mighty Mo viste seg å være et godt valg som avslutning på turen. Et par bøter for speeding på vei tilbake til Billings får skrives på kontoen for fiskefeber. Neste høst kjører vi litt saktere og fisker ennå hardere. Mens gutta entret flyet for å krysse Atlanteren, dro undertegnede nordover, til tohåndsfiske på aggressive stålhoder som i år har svømt opstrøms Skeena i et sjeldent stort antall. Men det er en annen historie som kommer om ikke så lenge.