Nettbutikk

article

SALTVANNSFLUEFISKE: UTSTYRET, FLUENE, TEKNIKKEN av Runar Kabbe

SALTVANNSFLUEFISKE: UTSTYRET, FLUENE, TEKNIKKEN av Runar Kabbe

jan 13

Written by: runark
13.01.2011 20:41 
http://www.nfisk.no/desktopmodules/Blog/Images/feed-icon-12x12.gif

 

1rs

SALTVANNSFLUEFISKE: UTSTYRET, FLUENE, TEKNIKKEN
Av Runar Kabbe

Det er ikke lenger bare sjøørret som lokker en fluefisker til sjøen.
Rundt Oslofjorden og langs kysten i sør, har havabbor fått mye oppmerksomhet og en fluefanget makrell ser aldri ut til å bli tømt for krefter. Andre steder byr storsei, lyr og torsk på tøffe utfordringer og store stimer av multe innvaderer våre sørlige breddegrader hver sommer.

Fisken i sjøen er sterk og det er ikke sjeldent du blir minnet om fargen på backingen.
Utstyret blir bedre og mer spesialisert, for størst mulig tilpassning til det salte element. Det finnes stenger, sneller og snører til ethvert formål -uansett årstid.
Og når is og kulde setter stopper for fiske er det ikke noe grunn til et langt hvileskjær, men snarere tilbringe tid foran bindestikka og fylle opp flueboksene til isen igjen slipper taket. Saltvannsfluefiske er blitt en helårsaktivitet.

2rs

2ars 

2brs

2crs

2drs

2ers

STENGER
Stangaksjoner er en smaksak, men de raske stengene gjør den beste jobben. De fleste seriøse stangmerker har en saltvannserie i sitt program. Stengene utpeker seg som raske i aksjonen og gjør det lettere å være kystfisker. Med raske stenger setter du trange bukter, som skjærer vinden bedre med mindre anstrengelse. Stangaksjonen gjør antall luftkast til et minimum. Dette er viktig når vi kaster på fisk i bevegelse, da bør flua ut til fisken så fort som mulig. Slike stenger har store kraftreserver i bunndelen, noe som er til stor hjelp når vi fighter større fisk.

Stenger på 9 fot er perfekte. Fluefiske i sjøen består nødvendigvis av mye kasting, stenger på 9,5-10 fot er mer anstrengende å kaste med. Ved vading vil mange ønske mer luft mellom stangtuppen og vannet, men det forsvarer likevel ikke en lengre stang. Det handler mer om stoppunktet ditt i bakkastet. Har vi ett slapt håndledd og ingen markert stopp, vil snøret treffe vannet eller bakken bak deg uansett hvor lang stangen måtte være.

Snøreklasse 7 eller 8 dekker de fleste forhold her i landet, mens snøreklasse 6 er fin til sjøørret og makrell når vinden er spak og fluene ikke altfor store. Skal vi utfordre storsei og lignende er det behov for en stang i klasse 10 eller 12.

Stengene skal ha Full Wells-korkhåntak som gir godt grep og store stangringer som gir liten friksjon. Snellefeste skal være laget av aluminium, snellefester med innlegg av treverk kan sprekke og løsne.

3rs

3ars 

SNELLE
Snellen må kunne brukes i saltvann uten å korrodere og bør romme om lag 150 meter 20 eller 30 lbs backing og et passende fluesnøre.

Snellens vekt er ikke så viktig. Det er bedre at den er solid bygget og tåler en støyt. Ved sjøen er det mye stein og fjell. Det er ofte sleipt, så det kan være fort gjort å gå over ende. Da kan det være fint å ha en snelle som tåler møte med det harde underlaget best mulig. Sneller som er for spinkelt bygd er mer utsatt og du kan sitte igjen med skjev spole eller snellehus.

Snellebremsen behøver ikke være av den kraftige typen, men det er viktig at den er jevn.
Om skylling av snelle

 

4rs4ars 

FLUESNØRER TIL SJØEN
Ferskvannsfiskeren skal presentere små tørrfluer og nymfer for sky ørret og harr. For den oppgaven velger han eller hun et fluesnøre med lang fronttapering for finest nedlegg, og vinden er ofte spak. På kysten stiller vi andre krav.

I dag finnes det mange gode flueliner til bruk i saltvann. De er designet for akkurat det vi ønsker de skal gjøre, presentere større fluer på korte eller lange kast og ofte i mye vind.
Felles for de fleste saltvannsliner er at de er aggressivt bygd opp. Det vil si at de har kort fronttapering, kort klumplengde og kort baktapering. Det betyr at de slår over store fluer og lader stangen raskt slik at vi kan presse antall luftkast ned til to, maks tre. Mater vi ut for mye av skytedelen, og får for mye overheng, oppnår vi bare at fluesnøret begynner å slenge og energien i kastet dør ut. Den viktigste fluelina syntes jeg er en intermediate eller synk 1. De synker 2-4 cm i sekundet og er perfekt under de fleste forhold i Norge.

5rs

5arsFordelene med en synkeline er mange. Den er best å kaste i vind på grunn av tynn diameter og lina blir liggende under vannfilmen under inntrekket, slik at vi minimerer effekten av bølgete overflate. Det betyr at vi har den beste kontakten til flua og kan lettere gi flua den bevegelse vi ønsker. God kontakt gir også bedre kroking av fisken. På vindstille dager striper heller ikke synkesnøret i overflata og vi unngår å gjøre sky fisk mistenksom. Når rovfisken ikke jager høyt i vannet eller inne på grunt vann, jakter den sannsynligvis på et annet dyp. Da gjelder det å fiske seg systematisk nedover i vannet. Akkurat dèt er vanskelig med en flyteline.

Flytesnøret er likevel ikke ubrukelig i sjøen. På våren da sjøørreten trekker inn på varmere og grunt vann på jakt etter reker, børstemark og marflo, kan en synkeline på visse steder og tilfeller gjøre at flua setter seg fast i tangskogen. Til nattfisket etter sjøørret vil en flyteline ofte være rett medisin, siden fluene da skal fiskes inn i saktere tempo. Det er bare fordel med en liten bris, så stripinga forsvinner i en urolig overflate. Ved bruk av poppere og lignende fluer som flyter, kommer også flytelina til sin rett.

HURTIGSYNK
Med dyp på 3-5 meter, vil en synk 2 line gjøre jobben i de fleste tilfeller. Den synker omtrent 6 cm i sekundet.

De dagene hvor fisken jakter på 5-10 meters dyp eller mer vil en hurtigsynkende line være løsningen. Da er vi fort over på begrepet grain som er en fellesbetegnelse for at lina synker raskt. Heldigvis er esken til linene merket med både stangklasse, grain og hvor fort de synker. For eksempel vil en Scientific Anglers Streamer Express line i 250 grain synke ca 14 cm i sekundet og passe til en klasse 7 til 9 stang. Denne serien liner lages fra 200 grain (10 cm i sek.)til 450 grain (22 cm i sek.). Felles for linene er at hurtigsynk-delen er 9 meter og de resterende 21 meter er skyteline i synkegrad 1. Lina er to farget, hel og har m.a.o. ikke noen form for løkkekobling. Den er en perfekt line for fiske på dypere vann.
Det bør ikke være altfor grunt inne ved land før lina går ned i tanga foran deg. Men der kommer den sakte synkende skytelina til sin rett. Det er den du har nærmest land og du vil med denne ha full kontroll.

Bruk en noe modifisert kasteteknikk: Sett at du har fisket inn flua slik at det er et par/tre meter line ute. Ta et eller to rullekast så du får ut mer line. Synkedelen skal være strekt ut foran deg, med stangtuppen pekende lavt ned mot vannet. Gjør ett rolig bakkast (du kan godt slippe ut line i bakkastet) og skyt snøret ut i det påfølgende fremkastet. Du skal bare ha den mørke delen utenfor stangtuppen når kastet går. Med litt trening og rolige bevegelser er linene slett ikke vanskelig å kaste.

 

Fluefiske fra båt etter stor sei, lyr, kveite og stor torsk, krever ofte at vi må enda dypere. Her vil skyteklumper fra 500 grain og oppover eller blyliner være mest effektivt. De kan kappes og man setter på løkker for kobling til skyteline. Jo tynnere skytelina er, jo lettere skjærer den vind og strøm på sin ferd ned i dypet. Her vil mono i 0,45-50mm være å anbefale som skyteline.

Felles for hurtigsynkende liner er at de krever en kort fortom, maks 1,5 meter, så flua ikke blir hengende etter når snøret synker.

FORTOMMER
Sjøfisken er stort sett ikke fortomsky, men når vannet er klart og det er lite vind, kan sjøfisken være vanskelig å få til å ta. Selv om den ikke vet hva en fortom er, blir lureriet vårt lettest avslørt på slike dager. Er vi heldig vil fisken avsløre seg ved å lugge i flua. Fisken er nærsynt og ser bedre enn mennesker innenfor en radius av to meter. Noen ganger er selvfølgelig ikke flua den rette, så fortommen kan ikke gis all skyld.

En fortom på 9-10 fot (2,7-3meter) er tilstrekkelig lengde i de fleste tilfeller. Den bør ha en kraftig buttdel, som gjør at kraften fra fluesnøret blir overført til flua slik at fortommen strekker ut en stor sjøflue. Fortommen kan være laget av nylon eller fluorkarbon. Forskjellen er at fluorkarbon er mindre synlig i vannet, bryter vannfilmen lettere, synker raskere og har en hardere overflate, som gjør at den er mer slitesterk mot stein, skjellbanker og lignende.

Ferdig taperte fortommer er gjerne av god kvalitet, men vi kan også knyte vår egen; Buttdel 140cm 0,50mm, midtdel 60cm 0,38mm og spissdel 70cm 0,25-0,30mm gir en 9 fots fortom. Buttdelen bør alltid være halve fortommen. Ved hard vind eller hvis fluene er ekstra store, kan det være en fordel å gå ned til 8 fot (2,4m). Da kan vi kutte 10cm av hver del.
De fleste kjøper ferdige fortommer og skjøter på en spissdel, fortommen varer lengre da det slites mest på den tynne delen.

Til de hurtigsynkende linene består fortommen av en buttdel på 80cm med 0,40mm og spissdel 70cm 0,25-0,30mm. Til storseifiske og lignende kan vi gjøre det enkelt og bruke 1,5 meter med 0,40-0,50mm. Det man likevel skal tenke på, er at en del av fortommen bør være under bruddstyrken til backingen. Hvis noe ryker skal det skje i fortomsdelen!

 

7ars  7brs  7crs  7drs

LINEKURV
Det er til stor hjelp å bruke en linekurv under sitt fluefiske i sjøen. Det er lett å tråkke på fluelinen under kast, slik at kastet stopper opp. Linen har en egen evne i og surre seg inn i tang og tare, bølger tar med fluelinen til de merkeligste steder og lager irritasjon. Fluelinen vil under slik behandling, naturlig nok få en kortere levetid. Med linekurv kan vi greit forflytte oss under fiske, uten å måtte sveive inn for hver gang. Selv når vi har en kaffepause kan linen ligge klart til ett kjapt kast, hvis fisken skulle vise seg.
Det finnes plaststøpte linekurver med kjegler i bunn som fordeler linen og det finnes sammenleggbare av stoff, uten kjegler. Resultatet med sistnevnte er at hele fluelinen har en tendens til å ville ut på en gang, og kastet kan lett ende opp i knuter og vas.

8rs 

Under fiske kan det være en fordel å ha linekurven ned på låret og litt på siden. Da blir den ikke i veien når flua trekkes inn. Her finner man selv ut hva som passer en best. Ved vading vil linekurven flyte opp, men i utgangspunktet lønner det seg å vade minst mulig. Med vann godt opp på låret, står vi kanskje på standplassen til en fin fisk.

EN VRIMMEL AV FLUER
Det finnes endeløse rekker av fluer som fungerer godt i sjøen, både rene fantasifluer og fluer som imiterer spesifikke byttedyr. Som fisker flest, blir også sjøfisken selektiv i perioder. Når det forekommer mye av et bestemt byttedyr kommer imitasjonene til sin rett. Torsken, som blir sett på som altetende, er ganske vanskelig å få på annet enn en børstemarkimitasjon i april og mai. Når rovfisken går bananas i brislingbollen sommer og høst, er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor en rekeimitasjon ikke fungerer like bra akkurat da.9ars9rs

Det betyr ikke at flueboksen bare bør innholde fiskeimitasjoner. Fisk reagerer på farge og noen dager kan kombinasjonen hvit/chartreuse være helt overlegen alt annet, selv om det ikke er naturlige farger hos byttefisk. Hvorfor det er slik er vanskelig å svare på, men vi trenger heller ingen fasit. Det gjør det mer spennende å ha både imitasjoner og provokasjonsfluer i boksen.
Hvis vi lærer oss de forskjellige byttedyrene på kysten til de forskjellig årstider, er vi kommet godt i gang med et spennende emne.

FLUER I BOKSEN
Rovfisken vokser raskest på fiskeføde og havet er ganske rikt på brisling, sild og tobis, som ofte vil opptre i store mengder deler av året. Derfor blir det også naturlig for fluefiskeren i sjøen å ha flest fiskeimitasjoner i boksen.

Fargekombinasjonene kan varieres i det uendelige, men felles for fiskeimitasjonene er at underkroppen alltid er hvit. Fargene på ryggen kan gå i oliven (brisling) eller mørkblå/lilla (sildeimitasjon). Vi kan ha fluene lett dressede/tynne så har vi en tobisimitasjon. Provokasjonsfluene vil ha en rygg av mer skarpe farger som orange, chartreuse eller gul.

Børstemark er et populært vår-fenomen og det er viktig å ha fluer som imiterer den. Det finnes over 300 arter børstemark i Norge men det er arten Neris som er av størst betydning for oss fiskere. De viktigste fargene vil være oliven, brunt, gråblå og rødlige. De største svermingene starter rundt fullmåne. Jo kaldere vann jo nærmere bunn og i dypet holder børtemarken seg. Ved en vanntemperatur på 6-7 grader blir det mer morsomt. Da svermer de høyere i vannet og er mer synlig for fiskerne. Ofte ser vi både torsken og sjøørreten ta børtemarken helt i vannfilmen, det vaker!

Forskjellige typer garn er populært som bindemateriale til å imitere en børstemark, og den kan godt ha en lengde på 6-8 cm.
Rekeimitasjoner bør beslaglegge en stor plass i boksen. De to viktigste rekeartene som forekommer på grunt vann er sandreke og strandreke. De har evne til å kamuflere seg og tar gjerne opp farge etter hvordan bunnen er. En god grunnregel er at vi fisker med lyse reker på lys bunn og mørke på mørk bunn. Størrelsen vil gjerne ligge på krok 6 eller 8.
Poppere og slidere er saltvannsfluefiskets tørrflue. De er stort sett laget av foam eller hardbalsa. I sjøen imiterer de gjerne skadet fisk. Poppere har en skålformet front, og når vi trekker dem inn med markerte rykk, skyver de så mye vann foran seg at du hører tydelige "poppelyder". Slidere har mindre frontflate, striper mer i overflaten og kan fiskes inn med jevnere bevegelser. Når forholdene ligger til rette, gir det et enormt kick å se fisken ta en popper eller en glider. Blir det for mye vind har fisken lett for å feilberegne og bomme.10ers
Poppere er aktuell til all rovfisk og på dager hvor fjorden ser død ut, kan nettopp en støyende popper trigge treg fisk.
Uansett hva slags flue du har i enden av fortommen skal du bruke løkkeknute. Flua går langt bedre i vannet og er mer levende. Hold stangtuppen helt ned mot vannflata eller litt under. Da unngår du slakk i fluelina som gjør at du ikke kjenner hugget like raskt. I tillegg vil tilslaget blir dårligere om stangen holdes for høyt.

10ars  10brs  10crs 10drs   10frs  

INNTREKKET
Når vi står ved vannkanten og fisker inn imitasjonen, bør inntrekket stå i samsvar med det vi skal imitere. Flua skal svømme som sitt naturlige forbilde. Èn type innrekk er ikke like effektiv på alle fluer. Reker svømmer i rykk og når det er fare på ferde kan de svømme utrolig fort. Jeg har sett reker komme hoppende ut av vannet når de er jaget. Derfor er det viktig å variere inntrekket fra forholdsvis rolige til hissige trekk med korte pauser.

Variasjon er alltid viktig og det blir enda tydeligere når vi fisker med fiskeimitasjoner. Framtunge fluer som Jiggy og Clouser fiskes best med raske, varierende trekk, slik at de stuper og nærmest danser i vannet. En del av variasjonen kan gjerne være stopp under inntrekket for deretter å sette stor fart på flua. Fluer som ikke har fortynging foran kan trekkes inn med lengre drag, men forholdsvis fort og variert. Det er bare ikke normalt for noe byttedyr, utenom børtemarken, å lunke av gårde med en rovfisk tett innpå. Uansett hvor kaldt vannet måtte være vil byttet selvfølgelig prøve å komme seg unna fortest mulig. Det samme er også naturlig for rovfisken og derfor kommer hogget hardt og brutalt. Poenget er å ikke gi fisken betenkningstid, slik at den får mulighet til å inspisere flua i alle mulige vinkler. Det ideelle er at den oppfatter imitasjonen som om en god matbit som er i ferd med å slippe unna.

Hvis vi på ett inntrekk har hatt et hogg uten å kroke fisken, kan det lønne seg å sette opp farten ytterligere. Plasser stanga under armen og trekk inn med begge hender. I de fleste tilfeller slår fisken til med slik iver at den kroker seg selv.

Børstemark bukter seg opp og ned i vannet, rundt i ring, frem og tilbake- noe som er ganske håpløst å etterligne. Hvis imitasjonen vår er fortynget i form av et conehead, så dykker den ved stopp i inntrekket. Ellers fiskes den inn med rolige bevegelser i hele inntrekket.

11rsHVOR OG NÅR
Flo og fjære har betydning for alt fiske i sjøen. Rovfisken er mest aktiv når tidevannet setter sjøen i bevegelse. Mye føde drives omkring og fisken blir mer aktiv. Om vannet går fra lavt til høyt eller omvendt, kan være viktig på stedet du fisker. Besøk derfor stedet under begge tidevannstrømmer. Rundt full- og nymåne er det oftest størst forskjell på høy og lavvann og det vil under den perioden være størst drag i vannet. Jevnt over er det mest fart i vannet når det går mot lavvann.

Hard pålandsvind over tid vil gi høyere vannstand. Fralandsvind virker motsatt. Vindsiden er stort sett å foretrekke. Der vinden står på, rives byttedyra løs fra tang og stein og blir mer utsatt når bølgene gjør vannet urolig. Det fører til at rovfisken jager nærmere land og er mindre sky. Derfor er det viktig å følge med siste dagers vær før en fisketur og å følge med i lokalavisa når tidevannet inntreffer.

Den beste fisketida er selvfølgelig når du har tid, men en grunnregel kan være at du er på plass tre timer før høyvann eller drar ut når vannet er som høyest. Lokal kunnskap er selvsagt viktig her, men fisken beiter ikke hele døgnet.

Drar vi til sjøen og begynner å fiske på en helt vilkårlig plass uten mål og mening blir gjerne fangstene deretter. Vi føler oss små og kan fort miste tenninga der vi står med fluestangen og kaster uten at noe skjer. Et sjøkart vil være til god hjelp for å finne fiskeplasser. Det vil kunne gi oss en pekepinn på hvordan det ser ut under overflata. Hvor dypt er det? Er det langt ut til dypere vann? Finnes det dyprenner helt inn mot land eller er det noen spennende grunner lengre ute?

Gode fiskesteder finner vi der mattilgangen er god. Byttedyr er det mest av på steder med variert bunn der sand, skjell, stein, tang og ålegress er mikset sammen over et større eller mindre område. Her yrer det av liv, krabber, børstemark, krepsdyr og småfisk. På slike steder beiter rovfisken jevnlig. Hvis det i tillegg finnes en markert kant ut mot dypere vann som rovfisken raskt kan oppsøke hvis den blir skremt, så har vi sannsynligvis funnet en god fiskeplass. Store steiner, undervannskjær og øyer bryter med vannets naturlige flyt og skaper flotte strømdrag. Det samme gjør trange sund hvor det i hver ende står fisk og bare beiter på det som kommer drivende av mat.

Langt enklere blir det på dager da rovfisken jager sild og brisling i overflata. Da avslører den seg selv og det blir langt enklere å lese vannet. Måker og terner vil fort avsløre etegildet, så følg med og observer.
Strømkanter fører ofte med seg mye føde. Slike kanter kan gå svært nær land og er spennende å avfiske. Strømkantene er lettest å finne hvis det er litt vind. Da blir vannet blankt akkurat i strømskillet. Belter av løs tang og lignende avslører også strømkantene.

12rs 12ars 

Fluekasting og fiskeerfaring er ikke noe vi kan lese oss til. Som ved alt annet fiske handler det om å praktisere, observere og lære. Det er lett å bli psyket ut av vinden ved sjøen og la fluestanga ligge til fordel for slukstanga. Rådet er å legge igjen slukstanga hjemme. På den måten blir du en bedre saltvannsfluefisker som vil takle alle forhold.

13rs 13ars