Nettbutikk

article

Sør-Amerika 2012 - Coiaiquhe/Chile

Sør-Amerika 2012 - Coiaiquhe/Chile


Skrevet av: Gorm Bjercke





Tecka - Alto Rio Senguer - Coihaique (Chile) og tilbake.

"Spur of the moment" heter det. Hadde nettopp lest ferdig "Veronica ville dø" av Paulo Coelho - bl.a. om det å være litt "gal", gjøre ting man egentlig har lyst til å gjøre, men vanligvis ikke gjør allikevel. Jeg har i mange år ønsket å se området rundt Coihaique på grunn av dets flotte natur og ditto elver. Og det å "svelge km på Ruta 40" sydover i Argentina, det lar seg gjøre. Så bli med gjennom det som Lonely Planet betegner som et tynnere bosatt område enn Sahara, og over grensen til Chile..
  chi (152)

Startet i Tecka tidllig en morgen. I Tecka går hovedveien utenom "byen". På kartet er Tecka ganske stort, så jeg ankom kvelden i forvegen etter min mislykkede fisketur i grumset nedstrøms vann fra Arroyo Pescado og regnet med å finne et sted å bo. Begynte å bli mørkt, så jeg kjørte av hovedvegen til en syklist langs veikanten. "Un quarto / habitacion" for natten? Jo, bensinstasjonen der borte. Eneste overnattingsmulighet i Tecka. Ikke et eneste hotel eller motel på stedet.

Men den mynige ekspeditrisen på YPF'en (tilsvarer "Norol" her nede) hun hadde rom hun, 120 peso, og 20 peso ekstra hvis jeg valgte å sove i den store av de to sengene på rommet. Men det var flott bad, varmt, og god senger, så alt var vel. Varmt ja. Det blir kaldt om natten. Godt under 10 og gjerne litt vind, og i forhold til den varme dagen kjennes det kaldt. Og på disse kanter hvor det ikke er noen varm Golfstrøm utenfor kysten, er dette ned mot "isbreland". Aisen-området, eller rettere sagt Sona 11 i Chile, er vedens 3. største isbreområde, etter Antarktis og Grønland. How about that?!

Men nå, hvor spise? Jo, eneste spisested bortsett fra kafeteriaen på bensinstasjonen var et "Casa Comidar" tre kvartaler (tverrveier) nordover. Dro dit og kom inn på et passe stort kjøkken hvor det satt noen rundt et bord. Jo, det var stedets restaurant! Pizzaen var OK den; dobbelt så stor som den Grande'n man vanligvis får hjemme, og kostet 23 kr. Tok ikke bilde av stedet; det ble tydelig en litt trykket stemning med en fremmed i rommet, og mine spede forsøk på å være sosial "falt helt tydelig på stengrunn". Så da så. Det får være måte på å være turist.. Frokosten neste morgen på bensinstasjonen var eksemplarisk. og så bar det avsted sydover. Først til litt forbi Gobernador Costa, så på grusvei til Alto Rio Senguer, så på krøttersti videre til grenseovergang El Coyte og derfra på gradvis bedre veg igjen til Coihaique. Føste delen var en sann fryd. Veien er meget bra og stort sett rett. Det er nesten ikke biler, og var stålende morgenvær og vindstille.

Spanskkurset jeg kjøpte før jeg dro var overført til telefonen, så jeg satt med ørepropper og spilte spansk-kurs fra Samsung'en og stortrivdes. Selv om det er øde her, er det ikke tomt. Det er gresskledd bakke, riktignok tørt, men fugler og harer kommer av og til til syne. Og i det fjerne har man snekledde Chile-fjell i vest og Sierra Nevada platå i syd og øst. Betagende natur for meg, og tid til å la tanker fly fordi du ikke må ta hensyn til annen trafikk og svingete veg. Så flott å kunne oppleve dette. Litt synd ikke å kunne dele det med noen der og da, men friheten ved å kunne helt følge sine egne innskytelser uten forbehold og forklaringer veier (kanskje) opp for det. I alle fall gikk både tid og km raskt unna....

Så kom 11 mil grusvei til Alto Rio Senguer, og da må man skjerpe seg.

Til å begynne med er veidekket er stort sett ganske bra/ikke så stor grus, men den er ofte noe løs slik at det blir som å kjøre i snø. Kjører man for fort (+/- 90 km/t) begynner bilen å "flyte" på gruslaget. Det kan gå på rette strekninger, men om man ikke er en rallykjører av Solberg-brødre-format, så bør farten settes betydelig ned når det blir svingete, og det ble det fort når vegen kom opp i høyden. På pampasen kjørte jeg stort sett i 700 moh høyde. Nå ble det fort et par hundre meter høyere, og de møtende bilene som kom, eller dem du evt tok igjen, slenger om seg med småstein. Så uskadde bilruter er mangelvare her nede. Og mot slutten er det endel svinger på denne vegen. Støvete. Meget støvete. Og tørt, mye tørrere enn ved asvaltveien nede på flatene. Du passerer mange elveleier som indikerer at det kan være mye vann her. Og når det har regnet i fjellene kommer vannet ofte som en liten "flodbølge" nedover det tørre elveleiet. Da skal du helst holde deg unna! Og du møter biler som slett ikke er egnet til å kjøre fort. Det støver som sagt noe aldeles for j..., og støvet trenger inn over alt. Sørg for at de av tingene dine som ikke skal støve ned er forsvarlig innpakket og forseglet. Og at du har besin nok, for du bruker adskillig mer bensin på slike veier enn på asfalten. Og ikke få "felgtreff" med en av de mange relativt store rullestenene som ligger spredd i vegbanen. Det kjører skrapemaskiner på disse veiene av og til og de får vekk rullesteinene, men de etterlater seg en gruskant nær midten av vegen, og den er det heller ingen spøk å komme borti. Det er mao en krevende tur.

I Alto Rio Senguer er det turistkontor, bensinstasjon, kolonial og hotel. Jeg var innomm og kjøpte lunch i kolonialen. Slik ser det ut der, og det jeg trengte - øl, brød, smør, tomat og ost - det  hadde de og ser du over hodet til høyre på bildet så ser du at nå er du i "fiskeland"; det er sluker og fluer på veggen. Her en nærmere titt på flueutvalget: sikkert ikke ukjent ofr mange av dere?

- og dette er stedets hotel: Og masse vann rundt omkring over alt.

Joda her i Alto Rio Senguer kunne man ha en annreledes ferie. En grønn oase midt i stenørkenen. Lunchtid ved elven. Klart og kaldt vann, og satt og så at ørreten slurpet i seg innsekter under måltidet, så fikk en liten regnbue i Senguer-elven på tørrflue til dessert. Bilen var fylt med besnin og frontruta fremdeles hel, så alt var såre vel. Så skulle det kjøres videre til Chile via El Coyte. Og grusveien var fremdeles ganske så flott. Men vegskilt med avstander er mangelvare. Stedsnavnskilt er ikke så ille, men med så få steder står ofte samme navn på flere avkjøringer. I mitt tilfelle visste jeg at jeg hadde lago Fontana til høyre, men da 4. lago Fonatana avjøring til høyre pluselig hadde en ganske langt-borte-km anvisning på seg begynte varsellampene å blinke. Det var langt unna, er dette rett da? Og hva med retningen. Frem med GPS'en. Jo, tatt gal veg ut av Alto. Jeg var for langt sør!

Det der med at solen står i nord her nede, og ikke i syd, er lett å glemme. Pokker heller, jeg visste det jo godt, bare hadde ikke tenkt meg om. Så tilbake 3 mil, irritert over at jeg kunne være så uppmerksom, og at jeg ikke hadde satt på GPS'en. Har sagt det før, men gjentar det. Uten GPS'en hadde jeg hatt mange problemer og omveger her nede, særlig når man kommer inn i fjellene, og det er overskyet og ikke veiskilt. Hvilken retning man kjører i er nær umulig å fastslå, men GPS'en med veikart for Argentina og Chile innkjøpt for anledningen foreller greitt at jeg befinner meg så og så mange meter fra den navngitte elven eller byen, høyden over havet, fart og retning etc., samt kan backtracke deg på meter'n den vegen du har gått til stedet når du skal tilbake. Så på riktig veg og til å begynne med ganske rett og bra, selv om det var litt andre hindringer enn jeg var vant med og gauchoen som satt og ventet på at sauen foran ham skulle lamme..

Skiftet til et annet spor på spansk-leksjonene på telefonen, og var uoppmerksom et øyeblikk, og - Bang! Traff en av de mange rullesteinene jeg møysommelig hadde unngått hittil. Punktert, ikke tvil, men det var ikke mer alvorlig enn at felgen kunne slås rett igen og fylleas på nytt ved nestes bensinstasjon (om 15 mil i Chile...). Og værste del av turen gjenstår, uten reservedekk. Ikke lystig. Hadde dette vært en aluminiumsfelg hadde den vært totalhavarert, men stålfelger tåler en støyt. Så på med nytt dekk, og adskillige hakk mer forsiktig videre på en veg som ble stadig mer primitiv. og så til det som heter El Coyte, den argentinske grensestasjonen mot Chile på Pampa Alta. Her er porten til "ingenmannsland": Stille, ingen å se. Men det var masse lyder innenifra, så klart at det forgikk noe. Lyden gjennom vinduet var ikke til å ta feil av. Fotballkamp. Jeg gikk bort og banket på, og en kar i bar overkropp kom til syne. Ba meg vente. Fem minutter senere kom han ut i full uniform, sammen med en håndfull kolleger. Han/læregutten skulle fortolle meg, og mestrene, alle i nypåtatt uniform, skulle bivåne det hele. Ingen snakket ett ord på et annet språk enn spansk. Gjennom en glippe i døren så jeg ca en håndfull andre som satt rundt TV'n og fikk se resten av fotballkampen. Slikt holder folket i arbeid. 45 min senere, med skjema-klaret lommekamera, GPS, mobiltelfon og kikkert, samt masse stempler og papirer, ble jeg ønsket vel avgårde til Chile. Det var jo en lykke at det ikke var flere som skulle samme vegen på den tiden. Da ville dagen gått! Og veien i "ingenmanns-land" er jo kanskje ikke ideel for to-veis trafikk

Velkommen til Chile, amigo!

Grenseposten til Chile ligger, tradisjonen tro, minst ett geværskudd unna. Dvs "ingenmannsland" er så stort at man ikke får skutt på hverandre. Og fort går det ikke å forflytte seg her inne heller.. Det er ikke så mange ti-år siden det var nær ved å bli storkrig mellom Argentina og Chile pga grensetvister i sør. Historien vil foreløpig ha det til at krigen ble unngått pga en storm som hindret det ene lands flåte å senke det andres. I alle fall er det ikke noe "søta bror" forhold, og du må ha egen forhåndsinnvilget innkjørselstillatelse for å ta med bil over grensen. På Chile siden var det en toller. Han kunne litt engelsk, utfediget mine papirer, og åpnet porten inn til Chile for meg på under 10 min. Mentalitets-forskjell? 

Landskap og vær endrer seg også dramatisk når man kommer inn i Chile. Det er nesten så man tror man er hjemme i Norge, med løv- og bartrær, setre, fjell og bekker. "Lindo", men på en annen måte enn i Argentina. Vegene er fremdeles dårlig grus, og da jeg så meg i speilet var det to blodskutte øyne som stirret tilbake og ga signal om at de var meget velbrukt i jakt på å finne rett veibane og unngå steiner i løpet av de siste 8 timene. Inne i Chile endrer vær, natur og ifølge mitt syn, mentalitet seg. Her møter du fort rik- og fattigdom / moderne teknologi og eldgamle rutiner side om side

Gladys var en myndig dame "i sin beste alder" og hadde et supert rom til meg for 25.000 chilenske peso. Men hvordan var det jeg og bagasjen min så ut? - Vi var absolutt "nedstøvet" / vi "så ikke ut". Så Gladys satte igang med div kluter og fikk rengjort bagasje og meg. Riktig lystig ble det. Og hvor mye i huleste var 25.000 peso? Dårlig forberedt mao. Hun kunne til nød ta dollar men foretrakk lokal valuta- og hvor meget ble dette i dollar.Ca 40 - det var jo slett ikke billig, men da jeg fikk se "luskusrommet" og tenkte på dagens "strabaser" og at "dette fortjenre jeg", så var det ok, inkl frokost! Men i peso/lokal valuta. Lokal valuta vil også de fleste argentinere ha nå om dagen. Og det er forandring i løpet av de sist par år. Da vi var i Junin/Bariloche og på Tierra del Fuego forrige gang for tre år siden var det dollar det skulle være. Ikke nå lenger. Jeg fikk i alle fall innlosjert meg, og "neuer gedusched" ruslet jeg over til Banco Patagonias 24hr service, stakk inn kortet, trykket på 100.000 peso, fikk mine sedler - og alt var såre OK. Gikk ut av avlukket, ut på trammen utenfor. Og så gikk Bank-alarmen! Skingrende. Det blinket rødt og hvitt og lyste og ulte. Hva pokker hadde jeg gjort!, og så fant jeg etter hvert ut at det blinket i nødlys og/eller plutselig var mørkt over alt i byen. Det ulte ikke bare banken, men i alarmer over hele åssiden. Strømmen var gått, og der jeg var hadde bankens nødaggregat overtatt. Ett minutt lengre tid ved bankautomaten ville sannsynligvis sikret meg et aternativt oppholdsrom for kvelden og kanskje for natten - innelåst i bankens ATM rom? Her nede skal du ikke ta for gitt at noen kommer innom og sjekker ting etter rutiner du er vant med hjemme. Til å begynne med mente bartenderen i baren jeg gikk inn på at dette bare ville ta et par minutter, men etter en time stengtes dørene for flere gjester - og det ble med stearinlys og cerveza den kvelden. Men til frokost - med scrambled egg og div. tilbehør hos Gladys var alt tilbake til normalen. Først hadde jeg riktinok på Glady's anbefaling levert bilen til internvask borte i gaten tidlig om morgenen

5000 peso, ca 45 kr ?? - er ikke helt stø på kursen enda - for en grundig intern-vask med ekstern spyling som feiet av løs skitt. Gladys påsto jeg hadde fått var halv pris fordi eieren også var fluefisker.

Og nå sto rio Simpson og rio Mañiguales for tur. Store og kjente ørret- og lakseelver her borte. Det var kjempekø ved bensinstasjonen så jeg droppet den til fordel for en i neste by nordover og dro ned langs Simpson nordover mot Puerto Aisen. Til å begynne med / rett utenfor byen er Simpson ganske liten, men en masse småbekker og små-elver gjør at den vokser fort. Det er mange fristende steder, og med fiskekort for hele Patgonia var det bare å "forsyne seg". Etter ca 15 min kjøring så den slik ut. -og som tidligere sagt. Camping er et meget godt alternativ her nede. Ca 50-75 kr/natt og person - og alt du trenger, inklusive hyggelig service. Her så elven flott ut, så det var på med vadere, frem med 7'ern (laksestangen) og på med 12 fots 0,35 mm fortom. En liten observasjon i forbindelse med tur ned til elven som kanskje ikke er "helt korrekt", men min påstand er at du finner mer piggtåd i Chile enn i Argentina. Mao noe mer komplisert å forsere gjerder, sannsynligvis fordi piggtåd er dyrere enn ståltråd? Fiskemessig viste det seg at nattens regn hadde brakt med for mye humus i elven, så dette var ikke vellykket.

Dete var begynt å småregne og jeg ville egentlig til Puerto Aisen til lunch, bare for å ha vært der, men i vegkrysset der Ruta 7 fortsetter nordover og vegen tar av ut til Aisen ble ting rekalkulert. Været var grått og vått. Hva skulle jeg i Aisen å gjøre annet enn å måtte ta av vadere igjen for å spise på et-eller-annet-upersonlig sted og så dra tilbake hit. Nei, den elven som kom tilsyne ved veikrysset fjernet alle tvil. Rio Manñiguales bør man bli ved. For en flott elv, og her er det (sikkert!!) stor fisk.

Etter som man reiser nordover kommer småelver til på løpende bånd, og bilvaskeren i Coiahique hadde fortalt meg at det var stor fisk i selv små sideelver, så stopp der " du lyster" .

Jo, streik og demonstrasjon! Vegen nordover var blokkert! Med brennende bildekk og masse demonstranter.Ikke tvil om det. Tre biler slippes igjennom hver annen time ved at traktordekket til venstre slepes til side og biler slippes gjennom. Streikeleder estimerte ca. et døgns ventetid for meg. Alternativer? Det er bare denne veie nordover her (ruta 7) om man ikke tar en 10 mils runde rundt Nireguano. "Men det er ikke bensin å få før du kommer til Puerto Cisnes, og innen du kommer dit der de helt sikkert tomme der også. Dessuten er veien stengt på samme måte før du kommer inn til byen!

"Jaha: Og, "que pasa"? Porque?.. Hvorfor? "Jo, urettferdigheten regjerer i dette langstrakte landet (mer enn dobbelt så langt som Norge). Alt tas inn i landet i Santiago-området i nord, og innen ting er omlastet og redistribuert hit ned så koster alt vesentlig mer". Bensin er ca 12 % dyrere, men "sydfrukta" (som det heter i Finnmark) - eller "nordfrukta" her i Chile, er verst. 20 - 25% prisforskjell er vanlig. Og folk her nede vil ha subsidiert frakt. Derfor en landsdels-streik som begynte i går, og kommer til å fortsette til "krava blir møtt". Det har vært politiske møter, men partene snakker ikke lenger sammen, og transport i denne landsdelen er lammet. - hvorfor pokker hadde ikke Gladys eller bilvaskeren fortalt meg dette?

Nok et "jaha"?
"Jeg er norsk turist og kommer fra et langstrakt land akkurat som Chile, med store forskjeller og samme type problemer. Jeg skjønner dere godt og støtter kravet - dette angår jo egentlig dere chilenere , ikke fluefisketurister som jeg -- og blien min får godt passert ved siden av tarktordekket?" Forget it! Politiet ankom, og etter at de hadde kommunisert med endel av de nå over 50 bilene i kø og leder for demonstrantene hadde jeg en hyggelig prat med en av dem, en som til alt overmål også kunne litt tysk. Han mente at innen midnatt ville nok de bilene som sto her ha sluppet gjennom, men bekreftet at alle bensinstasjoner nordover var streike-stengt. Alle bensinstasjoner i Chile har krav om å kunne supplere et visst antall liter for "emergency purposes" enten til syketransport, brann, politi eller millitære. Så det finnes bensin på alle stasjoner. Men bare til emergency bruk. Hvor mye besnin hadde jeg? "Kvart tank", ca 10 liter, dvs 15 mils forsiktig kjøring med min lille, men utmerkede Fiat. Du bør dra tilbake til Coihaique mente han.

Etter en liten tenkepause kjørte jeg ut av køen og tilbake til nærmeste turistkontor, som var passert i en liten by "for ca 2 km siden". Og der var det samme beskjed. Den unge søte damen ringte til og med både til sine "like" i Puerto Cisnes i nord og til Coihaique i syd for å høre om tingenes tilstand. Og fikk bekreftet at Cisnes var avstengt og nærmest tom for bensin, og i Coihaique var bilkøen for å kjøpe bensin nå "litt under ett døgn lang". Ikke rart jeg hadde lurt på køene da jeg kjørte ut av byen. Hva nå. Fullt kaos. Prøvde å "bestikke" den lokale bensinstasjon-sjefen, men han bedyret, som sikkert sant var, at om han begynte å selge streike-belagt bensin ville han miste jobben. Uvirkelig situasjon! Og her kunne jeg ikke bare stikke over grensen til Argentina. Den er for langt borte for min bensin-beholdning, og dere har selv sett bilde veier og de lange avstander det er til nærmeste sivilserte sted der. Hva med der borte på jordet? Bulldozer og gravemaskiner. Her bodde stedets entreprenør. En real, flott kar som hørte på meg og forsto at dette ikke var så greitt. "Hva med en liten slant besnin til meg for en god pris?" - "Alt jeg har går på disel min venn, Det kan du få. Men bensin, nei det har jeg ikke!" Det er ikke det at slikt løser floken, men du verden så godt det er å bli forstått når ting hoper seg opp. Konversasjonen fostsatte litt, og så kom det: "- Ser du det røde huset der borte på andre siden av vegen. Tror kanskje du kan få hjelp der..." - Og der bodde Aida ("Carmen" blandt venner) m/familie.

For streikebrytings skyld, og alt som har med det å gjøre skal jeg ikke gå i detaljer, men etter å ha hørt meg forklare situasjonen min og tenkt seg om, så satte Carmen igang. Bensin ble det, og deretter en bedre lunch med hjembakte kaker og intensiv-kurs i spansk med Carmen og hennes datter, og et par timer senere var jeg lykkelig tilbake til Gladys i Coihaique, med full tank!  Hos Glady's var det også fullt. Jeg var ikke den eneste som var "strandet" den dagen. byen var full av folk som "ikke kom noen veg og måtte ha et sted å bo"  - "Men Gorm, jeg har et krypinn her hvor jeg sover når det er behov. Jeg sover hjemme i natt så du kan få mitt rom. Gi meg bare litt tid til å skifte/rydde. så flytter du inn der. Badet må du dele med endel andre. Håper det er OK?"   --Av og til er verden så god at det nesten er for godt til å være sant!

Neste morgen var det tidlig på'n. Her i Chile var konflikten eskalert. Ingen løsning i sikte, og denne delen av landet i "kaos". Med stengte hovedveier og uten bensin stopper det meste. Men jeg skulle ikke på "krøttestien" tilbake denne gang. Jeg skulle over "hovedgrenseovergangen", Paso Coihaique. Nydelig vær, og en stor og komplisert opplevelse/erfaring rikere var jeg ved godt mot i nydelig natur på veg tilbake til Argentina

Grensepaseringen ut av Chile gikk flott; det var tidlig på morgenen og ingen kø. Her ble passet mitt PC-scannet, systemene var on-line, og ting gikk "på skinner". Først klareres personer, og så i et tilsvarende system etterpå klareres bilen. I ny luke, med nye tollbetjenter og vanligvis i ny kø. Hvorfor ikke alt kan gjøres i en operasjon finnes det en masse forklaringer på her borte. Tror neppe tollvesenet i vår del av verden deler deres syn på rutiner, men idag det gikk fint. Ut til bilen igjen med alle nye dokumenter - og tittet over vegen på den eneste andre bilen her - som kom fra Argentina og inn i Chile.
SEBASTIAN!???

- Det kan ikke være mulig! Verden kan ikke være så liten?
Jo. Det var Sebastian Letelier. Tidligere maler-elev av Odd Nerdrum og årlig bidragsyter av fiskemalerier til NASF's - Villaksauksjoner i Fernley-Astrup museet i Cloumanns regi. Du kan også ha funnet ham på nordis's nettsider hvor vi har hatt ham under "annet" i flere år. Han overfører bilde av din trofe-fisk til olje på lerret (kontakt oss - vi formidler) og vil være en bekjent av flere av dere.

Stor gjensynsglede og klemmer. Og omgjøring av nettopp gjorte tollpapirer ved utstedelse av masse nye dokumenter med underskrifter og stempler! Sebastian var lokal, og "uansett Gorm, så bør du ta bakvegen herifra og dra over El Coyte-overgangen der du kom inn i Chile. Jeg jobber på Haciendaen rett her borte. Dette er "min bakgård". Jeg er fiskeguide her. Trust me. Her er jeg kjentmann!"
Og selvfølgelig hørte jeg på og ble jeg med Sebastian "hjem" til Estancia del Torro. Der ble jeg oppvartet med kaker og kaffe etc. samt guided rundt både inne og ute og vist rundt til endel av hans fiskeplasser. Om noen vil ha en super ferie på disse kanter: la dere friste av "Siebastian's verden". I fred og ro, med tilgang til alt man kan ønske av fiske, hester, "Estancia-opplevelse", og allikevel være i rimelig nærnet til et storsted med god flyforbindelse(Coihaique). Spør meg, eller finn Estancia del Zorro på nettet. Hos Sebastian får du det bra! -og språk er ikke et problem!

Men Sebastian hadde en guidejobb som måtte møtes i ettermiddag, og jeg skulle videre til Rio Pico. Så det ble med et relativt kort møte denne gang, Sebastian. Og "bakveien" over til El Coyte var en opplevelse. Her fra nedkjørselen til Valle de la Luna og tollstasjonen. Det hadde regnet i går og utenfor "sporene" var grunnen ca. 10 cm tykk sleip/såpeglatt leire. Det er ikke til å unngå at man tanker på at dette er bare et 3 mils vegstykke, så det er aldri mer enn ca 1,5 mil til nærmeste sted du kan få hjelp hvis du skulle sette deg fast...! for her er ikke akkurat kø av biler i noen retning:-):

Fordelen med å passere en liten tollstasjon med en funksjonær var stor. Det var hyggelig gjenkjennelse og utmerket service da jeg skulle ut av Chile, med beklagelser over de problemene jeg hadde møtt i landet hans. -og så rake vegen tilbake. Et langt stopp på bensinstasjonen i Alto Rio Senguer, men raskt forbi hotell og kolonialhandel. Direkte nå til Rio Pico og Lago Vinter.