Med Nordisk Fiskeutstyr til Ildlandet. Les rapporten og se bildene fra turen som gikk av stabelen i februar: om utforsking av Ildlandets sydlige fjorder og sjø-ørretfiske i den sagnomsuste Rio Grande.

I slutten av januar reiste tolv fluefiskere til Argentina og Chile, på en tur arrangert av Nordisk Fiskeutstyr. Noen var med på hele reisen, andre var med på deler av den. Her kan du ta del i våre opplevelser.

Da vi forlot Junin etter ti dagers relativt intenst fiske i opptil 35 grader snakket de lokale om at varmebølgen som hadde vart siden vi kom var på hell. For oss gjorde det liten forskjell. Vi hadde til tross for varmen opplevd svært gode dager. Noen skulle hjem til norsk vinter, andre skulle fortsette turen i det adskillig mer værharde chilenske delen av Tierra del Fuego (Ildlandet).

Sjøørreten i Fiordo Almirantazgo

Syv av oss fortsatte turen til Illandet. Fly til Punta Arenas, ferge til Porvenir, og vi var klare for en 12 timers båttur med en lokal fiskebåt inn i en fjord i Magellanstredet. Til alt hell var været slik at båtturen lot seg gjennomføre. Fascinerende akkompagnert av niser og delfiner og et stadig skarpere syn av den snøkledde Darwin-kjeden. Fjellene strakte seg opptil 4000 meter nesten rett opp fra sjøen. Halvveis på båtturen provianterte skipperen en nyslaktet oksekalv som grovpartert ble anbrakt på dekk som matforsyning resten av den syv dager lange turen. Vi visste vi hadde fisk som reserve, hvilken art det overveiende ville dreie seg om var vi usikre på, men vi forventet sjø-ørret .Og om vi var heldige en og annen steelhead.

Elvene i denne fjorden blir svært sjelden fisket, det finnes lite tilgjengelig informasjon, men skipperen, Pechuga, forsikret om godt fiske. Han var tredje generasjon sjøfisker og hadde med seg en fluestang. Det hele lovet bra.

Da lyset kom på morgenen, reiste vindpint skog seg i bratte fjellskråninger. En frodig strandsone avslørte langt større forskjell på flo og fjære enn det vi er vant til. Vinden var uventet laber og sky-dottene hang tungt rundt fjellmassivene. Når elveløpet kom til syne og skipperen endelig fant et egnet oppankringssted, hadde vi glemt at vi måtte sove på skift og at det lakk regnvann fra dekk. Fiskeutstyret var for lengst klargjort i sine enkelte bestanddeler. Elva var te-farget, knapt et fluekast bred og det første kastet var et ekko av eventyraktige barndomsopplevelser. Det tok ikke mange inntrekk før den første sjøørreten lå i håven.

Ildlandet har mye vanskelig terreng

Vi lå i telt ved denne elva et par dager. Vi tok lange ekspedisjoner innover den frodige elvedalen i til dels uframkommelig terreng, men fant snart ut at det var de sjønære områdene som gav det beste fisket og at det var her elva var mest tilgjengelig. Med tålmodig sik-sak-gange rundt og over hundre-år-gamle trestammer og forsering av lange partier med tettvokst tornekratt i mannshøyde, kunne vi nok finne gode pooler høyt oppe i elva. Men det lavereliggende slettelandet var mer fristende. Gerhard tok denne ferdens største ørret, en fisk på seks kilo, omhyggelig buksert på land etter utallige hopp og hissig nedstrømsferd i det trange elveløpet. Sjøørretene var blanke og svartprikkede kubber, de fleste mellom to og fire kilo.

En natts regn farget elva kaffebrun. Sjøørreten ble mer vrang men kastet seg av og til over de mest glitrende flashfluer vi hadde turt å medbringe. Matstellet var rimelig fornuftig, tatt i betraktning at byssa knapt rommet èn mann. Vi spiste nystekt brød hver dag, det minket gradvis på oksekjøttet og det var plenty med utsøkt chilensk rødvin. Kapteinen kunne etter en natts teinefiske servere Tor kongekrabbe til festmiddag når han fylte 50 år, en regnvåt dag nær Magellanstredet.

Vi forflyttet oss etter hvert til andre elver. Den siste på størrelse med en solid norsk lakseelv og med et klart grønnskjær vi kjenner best fra vestlandske breelver. Denne hadde sitt opphav i en stor sjø som åpenbart utjevnet effekten av de siste dagers regn. Tohåndsutstyret kom til sin rett i lange kast over den gresskledde bunnen. Mellom grastustene stod sjøørreten, de vi fikk veide opptil fire kilo og oppviste en sjelden akrobatisk evne.

Den grønne Azopardo var en uberørt og fiskerik «perle»..

Å kunne styre dagen fullstendig etter fiskens luner, tidevannsrytmen og eget forgodbefinnende var en luksus som varte i syv dager. På tilbake-ferden løyet enhver antydning til vind. Himmelen klarnet og sola kunne brune syv opplevelsesmette fluefiskere på en perfekt utkikksplass på dekk. Kanskje gjorde naturen minst like sterkt inntrykk som fisken, på et sted man kanskje aldri kommer tilbake til.

Rio Grande

På natten ble tre av oss satt av båten for videre ferd til Cameron Lodge og enda større sjø-ørret på Rio Grande. Vi overnattet hos en av de ytterst få fastboende så langt fra sivilisasjonen. Dette er et sted bare tilgjengelig med båt eller på en skrøpelig kjerrevei som buktet seg milevis langs fjorden. Servert et glass av det norskeste brennevin (Gammel Reserve!) løsnet tungebåndet hos vårt vertskap, og det enkle husværet ble en svært så hyggelig mellomstasjon før vi ble hentet neste dag.

Cameron Lodge ligger på den chilenske delen av Rio Grande og er den øverste av et firetalls lodger som forvalter det verdenskjente sjø-ørretfiske, fra utløpet i byen ved samme navn til elvas kilder i Lago Blanco. Sjøørreten i Rio Grande når vekter på femten kilo og fanget fisk har et gjennomsnitt på seks kilo. Ikke noe annet sted i verden kan oppvise et liknende sjø-ørretfiske.

I motsetning til de lavereliggende lodgene på argentinsk side er terrenget mer kupert i den chilenske delen. I horisonten mot sørøst reiser Darwin-kjeden seg med topper over tre tusen meter. Elva skjermes i større grad for vinden av lave åser og flekker av lavvokst skog. Dette er en stor fordel da vinden virkelig kan ta hardt på den sør-amerikanske pampasen. I tillegg har elva her en mer omskiftelig karakter med flere raskere partier som i større grad bryter opp elvas tilsynelatende monotone vandring. Lodgens beliggenhet øverst i elva minsker også mulighetene for dårlige fiskeforhold grunnet farget vann etter mye regn.

Cameron Lodge dekker fem mil av Rio Grande, selv om strekningen terrengmessig er langt kortere. Elvas meandrende karakter danner en overflod av gode fiskestrekker som er umulig å dekke med noen få dagers fiske. Mange pooler blir sjelden eller aldri fisket i løpet av en sesong og fisket byr i en sjelden grad på muligheten til å utforske jomfruelig vann.

Turens største fisk

Sesongen på Rio Grande varer fra oktober til april. Vi fisket elva i slutten av februar, en god tid med tanke på at vi befant oss øverst i vannsystemet. Sjø-ørreten bør gis litt tid for å nå opp til de øvre strekkene i et bra antall. Vi ble guidet av Rafael Gonzales som driver lodgen og som startet utforskingen av området s fiskemuligheter for over tyve år siden. Men når sant skal sies betraktet vi Gerhard Schive som nestoren på laget, med et livslangt kjærlighetsforhold til sjøørretfiske bak seg.

Vi startet fisket ved nitiden om morgenen med en kort bilferd på slettelandet , mot de poolene Rafael fant best egnet, vinden og tidligere fangster tatt i betraktning. Enkelte pooler var stilleflytende og ikke mer enn halvannen meter dype, andre gikk raskere med utpreget struktur og åpenbare standplasser. Og ørreten likte åpenbart begge. Gerhard tok sin første fisk på inntrekk i en svært rolig del av en pool. Jeg tok min største ved å fiske flua raskt i kanten av et hardt strømparti. Turens største fisk tok Gorm i djuprenna i etterkant av en innstrøm. Fisken veide 7 kilo og var etter adskillige luftsprang svært lite villig til å møte hovmaskene. Elva er i de fleste av poolene lang-grunn og fisk av slikt kaliber liker dårlig å kjenne elvegrus mot buken og luft over ryggfinnen. En fight avsluttes alltid med flere febrilske langrusinger mot dypere vann.

Utstyrsvalg

Vi ble anbefalt å bruke flyteline og fulgte rådet. En mer aggressiv synkegrad på fronten kan muligens gi en mer effektiv avfisking av de mer sjeldne, dypere partiene men strategien gav uttelling. Fiskens skyhet var vanskelig å avgjøre men vi lot fortommen strekke seg til minst fem meter, i blant av en intermediate polyvariant. Dette var letthåndterlige, inntil vinden den siste dagen dro til og gjorde ethvert kast til en stor kreativ utfordring.

Tohånds-stang er ikke en betingelse for å fiske Rio Grande men gir en stor fordel når det blåser. Og blåser gjør det ofte. Vi opplevde det litt uvanlige ved å få to fulle fiskedager uten å måtte ofre vinden en tanke. Vanligvis er morgen og kveld preget av mindre vind og tidspunkter man absolutt bør utnytte til effektivt fiske. Her som ved alt fiske er tiden omkring solnedgang en gyllen time for fiske.

Tradisjonelt består fluevalget på Rio Grande av relativt små fluer av nymfer med og uten gullhode og gummibein. Det brukes i tillegg til mer tradisjonelle hårvingde våtfluer. Overflatevarianter i form av Bombere og riffling hitch tuber er også populære. Gerhard hadde fin uttelling på klassikeren Sunray Shadow. Førstevalget til guiden, og åpenbart denne sesongens mest effektive kombinasjon, bestod av en liten svart hackleflue på enkel tier, med en dropper 30-40 cm bak. Dropperen var gjerne en dobbeltkroket 12 eller 14, med sølvkropp og litt gilde farger i front.

Hovedinntrykket er imidlertid at det ikke stilles strenge krav til teknisk sofistikering for at man skal kroke en fisk. Om man vil ha fire fisk i motsetning til en kan saken stille seg annerledes. Mer enn i mye annet fiske kan løsningen være individuell etter personlig preferanse. Etter noen dagers fiske sitter man igjen med følelsen av å skrape i overflaten i et fiske som byr på svært mange uprøvde muligheter.

Ildlandet er Kondorens rike

Rio Grandes omgivelser innbyr til fiskepauser. Himmelen er stor og horisonten lav og landskapet er visuelt fengslende. Langs breddene beiter flokker av guanacos, et høyreist hjortedyr som er svært vanlig på Ildlandet. Bever svømmer i sidekanalene i elva og på tørre vindfulle dager søker kondoren seg ned fra fjellene. Med et vingespenn på fire meter sees den svevende over lodgen.

Vi fisket enten til sen kveld med medbrakt lunsj eller vi kjørte den korte veien tilbake for å kunne serveres av Rafaels utmerkede kjøkken, før en ny fiskeøkt tok til. Som vanlig er i Sør-Amerika ble middagen servert sent, alltid med de beste viner til, og det hele var i enhver forstand en nytelse. Men å komme seg i seng for å møte uthvilt til neste dags fiske var en utfordring vi aldri hadde lyst til å ta.