I slutten av januar reiste en gruppe norske fluefiskere til Junin de los Andes, på tur arrangert av Nordisk Fiskeutstyr.

Med tørrflue i Argentinas ørrethovedstad Junin

Først dag i en ny elv er alltid litt prøving og feiling, spesielt på et nytt kontinent. Særlig med et brå-skifte av årstid og med en tjue timers reise i kroppen. Av guiden Juan var vi vist en rekke lovende strekninger på elva Malleo, kanskje den mest kjente ørretelva i det som i argentinsk fluefiskegeografi betegnes som den nordlige sonen. Kvelden før hadde vi krysset Andesfjellene i bil, fra Chile til Argentina, og kunne allerede da konstatere at elvene rant glassklare og innbydende, omkranset av frodig løvskog som mange steder vokste langt inn i elveløpet.

På Malleo fant vi raskt ut at det ikke bød på store problemer å få fisk. Utfordringen var å ta de største ørretene som står kloss inntil land, helst innunder løvverket og slik til at en flue får ytterst få centimeter med fri drift. Når kastet smøg seg mellom greinene og fortommen strakk flua til skyggepartiet langs land, kunne vi bli rikelig belønnet. Med fisk på halvannen til to kilo. Regnbueørreten var mer i lufta enn i vannet. Brunørreten var av det slaget vi er vant til: et forsiktig slurp før litt prøvende tautrekking og så en bestemt ferd mot midtpartiet av elva. Januar, 30 pluss og vårfluer i tusentalls langs bredden. Det hele var i gang for ti vinterbleke nordmenn på pilgrimsferd til Sør-Amerika.

Rio Malleo

Malleo får vann fra den store sjøen Lago Tromen og vulkanen Lanin. Lanin troner som en snødekt kjegle nesten 4000 meter over havet og er synlig samme hvor i den øvre elva du fisker. Det går bilvei langs det meste av elveløpet. Enkelte deler er privat grunn med begrenset tilgang, men det er aldri mangel på godt vann å fiske. Vi fisket det meste av Malleo med unntak av den øverste delen nær Lago Tromen. Fra en bro, som av selvforklarende årsaker kalles Yellow Bridge, kunne vi etter en kort vandring over slettelandet tre inn i et fluefiskeparadis. Glassklart vann med bunn av irrgrønn algevekst, omvekslende stryk og sakteflytende pooler og en frodighet som mange steder gjorde et fluekast til en umulighet. Hva gjør du når du står to meter fra en tokilosfisk uten den ringeste mulighet til å legge ned en flue?

Fisket her var ikke lett, selv vadingen kunne være vanskelig. Tor hadde en strålende dag med adskillige fisk over kiloen. Han fant et par pooler med steady vaking og brukte det meste av dagen der, med å fiske og se på ørrethaler som viftet bedagelig i overflaten. Fra bilveien oppdaget Olav og Robin en fristende sving i elveløpet som gav Robin en brunørret nær to kilo og Olav en kjempefight med en langt større fisk. De øvre delene av Malleo er en krevende elv, men under de riktige omstendigheter er den uslåelig.

Nedre Rio Malleo

Nedre Malleo er mer åpen, har jevnere bunn og er på mange måter lettere å fiske. Vi tok flere større fisker i denne delen av elva enn i den øvre og her var det like ofte grønne mark-imitasjoner som vårfluer som gjaldt. Vegetasjonen langs elva huser grønne larver i store mengder og fisken kan stå med åpent gap i påvente av kontinuerlig servering. En krok med fluoriscerende grønn chenille var av og til løsningen, men ikke i hver eneste pool. På formiddagen og kvelden svermet vårfluer i stort antall. De kom fram som på et signal og kunne sette fisken i et relativt heftig vakmodus. Legger vi til et sporadisk innslag av små døgnfluer i str. 18, en langt større art i gul farge på krok 10 og en og annen gresshoppe, skulle menykartet være rimelig komplett.

Med en velutrustet flueboks for norske forhold skulle det vise seg at vi klarte oss utmerket. Kanskje supplert med noen ekstra attraktorfluer, en gresshoppevariant og den omtalte grønne larven.

Rio Dorado Lodge

Når sola varmet som verst på ettermiddagen fulgte både insekter og fisk den gode argentinske tradisjonen med å ta siesta. Temperaturen nådde 35 grader. Uten regelmessig tilførsel av drikke kunne det lett blitt til hallusinatoriske syner i den flimrende horisonten. Temperaturen lå over normalt for årstiden. Vi var rett og slett havnet mitt i en ekstraordinær varmebølge. Natte-temperaturen var befriende lavere, endog litt kjøligere enn vi er vant med fra den norske sommeren..

Vi bodde på Rio Dorado Lodge i den lille byene Junin de los Andes, 800 meter over havet og med ca 2-3000 innbyggere.
Vi ble svært godt ivaretatt av et vertskap med lange sportsfisketradisjoner. Eieren, Anibal Sacconi, er av samme famile som startet Argentinas første fluefiskeforretning og eier den kjente fluesnellefabrikken STH. Sønnen Juan er guide på de nærliggende elvene. Lodgen er et moderne anlegg i rustikk stil, med store rom, egen fluefiskebutikk og sågar svømmebasseng for den som vil svale kroppen fra 30 graders varme. Innbyggerne betegner Junin som Argentinas ørrethovedstad og alle veiskiltene bærer fiskefigurer. Rundt byen ligger fem-seks utmerkede elver i under en times kjøreavstand. STH fabrikken ble i sin tid flyttet fra Buenos Aires til Junin og vi benyttet selvfølgelig anledningen til å bruke et par siestatimer på en guidet tur gjennom moderne fluesnelleproduksjon, fra metallblokk til ferdig snelle.

På lodgen spiste vi frokost og middag og dro enkelte dager tilbake før siestatiden for å få servert lunsj. Biff og rødvin er i Argentina en uslåelig middags-kombinasjon av kulinarisk klasse. Helst inntatt ved 10-elleve-tiden på kvelden, etter avsluttet fiske. I særdeleshet var en kveld minneverdig. En såkalt asado hvor en hel kalv og et lam ble stekt på spidd foran åpen ild. Medlemmer av områdets fluefiskeforening var invitert til denne kvelden og hele det norske selskapet ble offisielt innviet i noe så høytidelig som Det argentinske broderskap av fluefiskere.

Chimechuin, elven som satte Junin på kartet

Gjennom Junin renner Chimehuin, elva som virkelig har satt Argentina på det internasjonale fluefiskekartet og gitt opphav til det kjente begrepet Boca-feber. Chimehuin renner ut av Lago Huechulafquen. En stor innsjø ved Lanins fot og her i bocaen er det tatt ørret på over ti kilo. Hver pool nedover elven har navn. Kjente storheter har gjennom de siste 50 år valfartet hit for å ta sitt livs ørret på flue. Vi hadde alle vår sightseeing i bocaen og kastet streamere og synkeliner til de ventende storørretene, men ingen ville ta under de vindstille og blanke forholdene. Helst skal det være mars eller april, når den virkelig store fisken søker mot utløpsosen. Og mørk himmel og så sterk vind mot utløpet at du knapt kan stå oppreist i bølgeslagene.

Lengre nedstrøms stilte fisken andre krav. Vi fant bl.a. en nydelig, halvkilometerlang strekning rett sør for Junin som huset utrolige mengder fisk som vaket nesten non stop fra morgen til kveld. Det var mulig å vade mitt i elva og dekke begge områdene mot land, hvor de største fiskene stod. Brunørreten innerst under løvverket og regnbuørreten rett på utsiden. I midten var det blandingsbestand, ikke så vakvillig fisk, men absolutt åpen for en reglært presentert nymfe. I hver liten åpning i buskaset var det mulig å ta en fisk når vi greide å lirke tørrflua inn. Å rive løs flua fra buskaset gav ummiddelbart opphav til en heftig vårfluesverming og en frenetisk vakaktivitet. I mange tilfeller var det mulig å se fisken i vannet. Opptil halvannenkilos ørreter stod på halvmeterdypt vann og foret på vårfluer ispedd korte klekkinger av små døgnfluer.

I Argentina fisker man ikke i mørket

Når mørket kom steg vårfluesvermingen i intensitet. Hver eneste fisk i elva så ut til å ville ta del i kalaset. I Argentina fisker man offisielt ikke etter at sola er gått ned men det skal ærlig innrømmes at fristelsen ble for stor. Olav tok den største fisken på denne strekningen, en brunørret over to kilo. Øystein perset endelig etter flere kjøringer av tangeringsnære fisker og Marius forsynte seg rikelig av vestre bredds ørretbestand. Are som er en stor fan av tekniske utfordringer brukte det meste av en hel dag på en ruvende, vanskeligstilt fisk som aldri ville slutte å vake. Flytet var 10 cm og og presisjonskravet på millimeteren. Fisken tok to ganger men lot seg ikke lande. Og Trond var den som først oppdaget strekningen vi senere fant ut bærer navnet Los Alamos. Oppkalt etter poplene som vokser høyreiste mot himmelen i strekningens øvre del.

Rio Quillen

Rio Quillen går for å være en av de beste tørrflueelvene i den nordlige sonen. Vi levnet elva en dags fiske og kvaliteten på fisket var sterkt avhengig av hvilken strekning vi befant oss på. Et lenge etterlengtet tordenvær ved middagstider gav håp om forløsning men bare Stefan og Gorm opplevde det virkelige gode fisket elva er kjent for, med flere kilosfisk i hoven. Men som Ulf sa og i tillegg etterlevde. – ”en dag med moderat fiske oppveies greit av en solid lunsj på gresskledde elvebredder med en godt avkjølt hvitvin”. Neste dag fisket vi Rio Caleufu og kunne lande fisk i mengder. Men, av en helt annen art enn det vi hadde forventet.

Junin har andre kjente fiskearter

Rio Caleufu går for å være lunefull. En dag med adskillige fisk i to-trekilos-klassen, neste dag en prøvelse med frustrerende gjennomgang av hele flueboksens innhold. Vi traff elva i et lune omtrent midt i mellom og landet ørreter på opptil halvannen kilo. Men elvas potensiale var åpenbart. Polene var relativt store. På begge sider av hovedelva rant sideløp og kanaler som gav mulighet for spennende nærfiske på stor fisk som søkte opphold i mindre høler.

Når sola nærmet seg horisonten trakk vi alle ned til elvas innløp i en stor sjø i påvente av vandrende brunørreter av stort format. Vi lot de mest forseggjorte streamervarianter avsøke bunnpartiet og huggene økte i intensitet ettersom mørket senket seg. Og det vi fikk var abbor. De fleste lå rundt kiloen, den største nærmere fire, en kortvokst kruttønne det tok adskillige minutter å temme. Ikke helt det vi hadde ventet, men vi lot oss definitivt fascinere.

Vil man fiske og se mye elv på kort tid er en float trip å anbefale. For de som tok denne turen på Alumine, var naturopplevelsen like store som selve fisket. Å flyte nedover i en stor gummibåt, med en guide ved årene som vet å plassere deg på de beste stedene, å se skyggen av store ørrethaler pile av gårde under båten og å få en hjemmelaget lunsj servert på en skyggefull elvebredd er uvant og svært så behagelig. Alumine er en relativt stor elv som fanger opp både Malleo, Quillen og en rekke andre tilløp. Regnbueørret er den dominerende arten med innslag av brunørret.