Prolog

I skrivende stund halser jeg etter Runar på vei mot Bahamas. Mens han bor på lodge, blir servert paraplydrinker og får massasje av guiden som samtidig peker ut fisken for ham, skal jeg bo i stråhytte, fange min egen mat og finne bonefish på egen hånd. Med andre ord: «gjør det sjæl» på godt norsk.

Jeg har lenge gått og mumlet om at jeg burde begynne med tropisk fiske. Komme meg bort fra vinter-Norge og alt det der, uten at jeg egentlig har fått ut fingeren. Så, en dag på vei til jobb, ser jeg et videoklipp av Vebjørn Kielland med en illsint GT på Aitutaki. Jeg bestemte meg vel egentlig der og da for at jeg måtte fiske GT.

Ivrig som bare en nyfrelst kan være, fortalte jeg Runar om planen. Litt skuffende fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte gå gradene: starte med bonefish og jobbe meg oppover. Så nå sitter jeg her, på vei mot Bahamas, med min gode venn EB og to ukers bonefish-heaven i vente.

Bonefish for dummies

Etter en fryktelig lang reise for to Bærumsgutter var vi endelig framme uten uhell – trodde vi i hvert fall. Etter at bagasjen var dumpet utenfor flyplassen og alle andre hadde dratt, sto vi plutselig der helt alene. Hvor var sjåføren vår? Det viste seg at han hadde glemt bilnøkkelen, så vi måtte bli hentet av vertinnen vår. Hennes japansksnakkende bil ville ikke gire, så det ble en litt humpete tur til huset vårt. Vel framme streiket wifi-en, og i det jeg restartet ruteren, gikk strømmen. It’s island life.

Etter en tidlig kveld var vi endelig i gang. Milelange flats, lite vind og sol. Vi fant mye fisk, og etter et par mistede fisk lykkes EB. I vakker solnedgang subber jeg meg inn mot land, ganske utslitt. I øyekroken ser jeg en fisk som tar en vending. Jeg druser ut et kort kast uten reaksjon. Et langt kast til høyre gir øyeblikkelig svar: 50 meters utras i Usain Bolt-fart mens jeg hyler som en liten drittunge. Dette gikk jo på skinner. Kunne «The Grey Ghost» være så lett å lure?

Glade og fornøyde dro vi hjem, spiste en dårlig middag og stupte til køys.

Dag 2 er planen å prøve en ny flats. Veiene er litt dårlige, men vi kommer oss til slutt fram. Problemet er bare at der vi skal gå ned står det to illsinte hunder. Etter et ultrakort, tornefullt forsøk på å bushe oss forbi, bestemmer vi oss for å dra tilbake dit vi var første dag.

Forholdene er vanskelige med mye vind og overskyet, men EB ser som en ørn og plukker opp to fisk på rappen. Jeg ser som en svaksynt bjørn og finner ikke en eneste fisk. Dagen avsluttes med 400 knottbitt før vi drar hjem til en bedre biffmiddag.

Vi surfer på en medgangsbølge.
Kveldene brukes til å sjekke vær, vind, tidevann, Jupiters bane rundt Mars og alt annet som kan påvirke neste dags fiske. Vi bestemmer oss for å prøve badestrand‑flatsen. Her er det fullt av amerikanske badefantaster. Jeg er ganske skeptisk, men EB sier det er null problem. Det første som møter oss ved vannkanten, er en bonefish. Det blir en dag med mange brente sjanser. Fisken kommer surfende inn på flatsen i små grupper, ridende på bølgene i ekte delfinstil. Jeg klarer til slutt å lure en som tar flua på toppen av en bølge. Livet er en dans på røde roser. Slitne og fornøyde drar vi tilbake til huset og stapper i oss biff.

Ny dag og nytt sted. Her ser det giftig ut, med mangrove langs strandsonen og en kort flats rett utenfor. Utfordringen er at det blåser ganske mye, og skyskraperhøye bølger gjør ikke saken noe enklere. Etter tre timer uten at noe har skjedd, bestemmer vi oss for å dra tilbake til badestranden.

EB har gitt mobilen sin en kraftig omgang saltvannsbad, så vi avtaler at hvis han får en grisesvær fisk, skal han rope så jeg kan komme og ta bilder – men KUN hvis det er en purke. Etter en liten stund hører jeg EB hyle. Jeg står 400 meter unna og er ikke kjempekeen på en løpetur i knehøyt vann. Så kommer det to brøl til, og da er det bare å ta beina fatt.

20 meter før jeg kommer fram, setter EB fisken tilbake. Det er en fin fisk, men langt fra grisesvær. Klassisk fisketåke og avtalebrudd, mumler jeg i skjegget. Ut mot kvelden får jeg derimot min største fisk så langt. Vi bestemmer oss for å dra hjem så EB rekker leggetiden sin kl. 20.00.

Dette er flatsfiske!

Værmeldingen lovet sol og lite vind, men dagens beholdning var det stikk motsatte. En liten regnskur på toppen gjorde at de negative tankene kom snikende. Skulle vi få en blankdag? Timene gikk, men ut på ettermiddagen hører jeg plutselig EB hyle i det fjerne: «Schools! Det kommer schools!» Rett etter får han bøy på stanga. Jeg krommer nakken og vasser de 500 meterne bort til ham.

Så tar det helt av. Stimer med bonefish feier inn mot oss. Deretter kommer en bølge minst 30 meter bred innover. Hvor mange fisk det var tør jeg ikke tippe, men det var mange. Vi presenterer fluene våre så godt vi kan, men uten kontakt. Like brått som det startet, dør det helt ut.

Vi bestemmer oss for å tusle tilbake til bilen. Da «tailer» to store fisk rett foran meg. Jeg rekker et kast før de vender mot EB. Ett kast – og god bøy i stanga. Resultatet er en 2‑pluss fisk som blir satt ut på litt alternativt vis. Jeg får en siste sjanse med to følgefisk som blir med helt inn, før de ser meg i hvitøyet og skremmes akkurat idet sola går ned bak horisonten.

Det har vært to timer med det råeste og mest spennende fisket jeg noen gang har opplevd – og i morgen er det meldt vindstille!